I dette innlegget skal jeg bevege meg inn i et felt som utgjør en massiv utfordring. For innlegget skal handle om skilnaden på hvordan vi mennesker betrakter hverandre, og hvordan Jehova - de Kristnes Far - ser på oss.
Selve grunnlaget for studiet ligger i disse ordene:
Heb 13:
7 Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!
Det var rundt år 62 e.kr at Paulus skrev dette, det hadde altså gått flere ti-år siden Jesus døde, mange menigheter var blitt opprettet rundt omkring; ja, den Kristne menighet var i full vekst! Opp gjennom disse årene hadde Paulus og noen av de andre apostlene reist rundt i landene omkring Middelhavet for å utbre budskapet; de hadde funnet mange gode mennesker, og blant noen av disse hadde de kunnet velge ut enkelte som ledere i menighetene.
Den som setter seg ned og studerer på hva brevene til de forskjellige menighetene inneholder vl få et overblikk over de problemer de første kristne hadde å stri med. I bunn og grunn de samme som vi har å jobbe med nå.. Men i disse menighetene fantes det altså enkeltpersoner som stod frem og tok ledelsen; som vi ser av brevene til de syv menigheter i Åpenbaringen så hadde de sandelig noe å streve med. Det var ikke enkelt å forene alle medlemmene i de lokale menigheter til samme tro og tanke.. Det hadde lett for å snike seg inn vranglære ved at folk som egentlig ikke var interessert i annet enn å skaffe seg tilhengere, fordreide budskapet om Jesus..
Nå, mitt oppi alt dette sier så Paulus det ovenforstående.
¨ Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!¨
Utvilsomt fantes det mange fine brødre som var urokkelige i sin tro, og det var slike han viste til. Siden dette var en særdeles turbulent tid, bla. fordi Romerne drev og herjet rundt Middelhavet og la det ene land-område etter det andre under romersk styresett, fantes det nok av eksempler på troende Kristne som hadde blitt utsatt for voldsomme forfølgelser; se bare hva Paulus selv sier om sine egne opplevelser:
2 Kor 11:
Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. 24 Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. 25 Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. 26 Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, 27 i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. 28 I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene.
Han var ikke alene om å oppleve disse tingene. Så når han viser til det eksempel andre ledere hadde avlagt, var det virkelig noe å ´slå i bordet´ med. Men skulle man ikke tro at han ville vise til deres handlinger, hvordan de hadde holdt ut under forfølgelse eller andre problemer? La du merke til at han peker på betydningen av den tro de hadde? Og ikke til deres store gjerninger?
Hvordan er det med deg og meg? Vel, jeg får tale for meg selv: jeg har mye lettere for å betrakte og vurdere folk ut fra deres handlinger enn for dét som driver dem til disse handlingene.. La meg ta et lite eksempel:
Dersom det begynner å komme merkelige meldinger om et menneske du stoler på, vedkommende har begynt å bedra folk, stjeler og baksnakker deg overfor andre - hva tenker du da mest på - vedkommendes gjerninger eller vedkommendes tro?
Jammen, ens gjerninger styres da av ens tro, gjør de ikke? Jo, naturligvis.
Det er nettopp derfor Jakob sier dette:
Jakob 2:
17 Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.18 Kanskje vil noen si: «Du har tro, jeg har gjerninger.» Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro.
Hva skal vi da si når noen har gjerninger som bare kan beskrives som kjødets gjerninger?
Gal 5:
19 Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.
og som det sies i
Rom 1:
28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.
Jakob har naturligvis rett; det er ens tro som styrer ens gjerninger. Så i klar tale betyr dette at det er nødt til å være noe i veien med vedkommendes tro.
Selvfølgelig utgjør slike personer dårlige eksempler for oss! Slike er virkelig dårlig omgang for en Kristen.
Desverre ser vi ofte eksempler på at såkalte Kristne bryter Kristne prinsipper og lever et liv som ikke sømmer seg for en Kristen. Hvorfor de velger en slik vei har å gjøre med manglende kunnskap om Gud å gjøre; enten det er et bevisst valg, eller manglende forståelse av konsekvensene av å lytte til andres oppfatninger i stedet for å studere selv og dermed bygge opp sin egen tro.
Vi skal nå se på skilnaden mellom menneskers måte å vurdere hverandre på, og den måten Gud betrakter oss på.
Hvorfor ser vi mennesker etter hverandres gjerninger?
Helt siden ´tidenes morgen´ har menneskene bare kunnet se på hverandres gjerninger; som menneske har vi ikke evnen til å se noe annet. Vi kan danne oss et visst bilde av andres tro ut fra deres handlinger, men hva som egentlig foregår inne i hodene deres har vi ikke noe innblikk i. Deres handlinger kan like gjerne være motivert av egoistiske tanker; de søker kanskje å oppnå noe spesiellt ved sine handlinger. Det er klart at slike mennesker ikke er til å stole på, men det vil vanligvis ta lang tid før man oppdager hva deres egentlige motiv ér, og i løpet av denne tiden kan de føre mange vill.
Paulus beskriver slike i
Gal 4:
17 Den iver disse andre viser for dere, er ikke til det gode: De vil bare skille dere fra oss for å vinne dere som ivrige tilhengere.
Vi er ikke skapt med evnen til å lese hverandres motiver.
Det er også en annen medvirkende faktor som gjør det vanskelig for menneskene å la være å dømme hverandre ut fra deres gjerninger:
Lover og regler..
Som det eneste folk av hele menneskeheten, fikk Israelittene en lovsamling direkte fra Jehova; vi kjenner denne som Moseloven. Den var ufattelig komplisert og omhandlet hver eneste situasjon et menneske kunne komme opp i, og inneholdt regler for hvilke straffer som skulle komme over lovbryterne.
Under denne loven lærte virkelig dette folket å kjenne hva det vil si å være underlagt lover.. de ble fullstendig neddynget i synd, fordi de ikke hadde en sjanse til å oppfylle lovens bokstav. Du mener kanskje at dersom de hadde klart å holde de fleste så skulle de vel være fornøyd?
Slik så ikke Gud på det..
Jakob 2:
10 For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.
Og Paulus sier dette i
Gal 3:
9 Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham. 10 Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier.
Det hersket derfor en intens bevissthet om synd i dette folket; de måtte være seg selv - og andre - bevisst hva syndige handlinger angikk; hele folket gikk rundt og betraktet hverandre, samtidig som dette også var en utmerket grobunn for selvrettferdighet.. De som ikke hadde noen naturlig tilbøyelighet til utroskap fant ikke dette budet vanskelig; og de som ikke hadde kleptomatiske tendenser levde i rettferdighet hva dette angikk.
Så vi er her en klar advarsel: der man innfører lover og regler vil det oppstå kontroll-organer, spionasje, angiveri, og ukjærlige handlinger. Dessuten vil det skape skille i befolkningen fordi det gjør noen til syndere og andre til mer rettferdige. Selvrettferdige vel og merke..
Så våre medfødte evner samt lover og regler er de mest fremtredende årsakene til at vi mennesker betrakter hverandre slik vi gjør.
Setter vi så dette inn i den Kristne menighets utvikling, finner vi ganske raskt eksempler i Skriften - i DNT - på hvordan dette påvirket den nye trosretning. Den Kristne bevegelse fikk jo sin oppstart blant Israels folk; de var fremdeles påvirket av Moseloven, noe Paulus viser i
Hebreerne 11:
11 Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder.
Dette skrev han rundt år 62 e.kr. og han skriver i nåtidsform; det foregikk der og da.
Dvs at datidnes Jøder fremdeles følte seg underlagt Moseloven med alle dens regler.
Så kom noen av dem til tro på Jesus. Hva nå?
Det er innlysende at det ville oppstå problemer! Og dét gjorde det virkelig! For endel av disse ´jøde-kristne´ forstod ikke dette med at de var frikjøpt fra Moseloven; de elsket riktignok tanken fordi loven hadde gjort dem til slaver, men samtidig hadde de sine tradisjoner, en hel kultur var bygd opp rundt loven. De hadde sine spesielle dager og fester, store begivenheter i livet. Alt dette skulle de vende seg av med..
Det å holde fast ved de nye tankene som de hadde fått fra apostlene ville komme til å bli en hard kamp.
Paulus hadde kjempet for å innføre den Kristne lære, basert på Guds nåde, Hans kjærlighet ved Jesu offer, og den hellige ånds ledelse, men han var klar over at denne lære ville bli utsatt for angrep.
2 Tess 2:
3 La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn.
Dette lovte frafall var fra den Kristne grunnlære; det finnes de som idag mener at dette frafallet er fra deres lære, men dén oppfatningen er uten bibelsk begrunnelse - selv om de naturligvis benytter seg av akkurat dette skriftstedet for å bekrefte sitt syn.
Ett av frafallene fra den Kristne lære var opprettholdelsen av lover og regelverk; i 325 e.kr fant man det ´riktig´ eller ´passende´ å lage felles regler og nye tradisjoner. Dette var det første kirkemøtet, holdt i Nikaia, som ble til grunnleggelsen av den Katolske kirke - med utvelgelse av den første Paven.
Man fant det nødvendig å erstatte alt dét den hellige ånd hadde frembrakt av enhet og kjærlige handlinger blant de Kristne, med menneskelige ledere, og manneskelagde lover og regler.
I praksis var det dette som skjedde:
Ut med den lære de hadde fått fra Jesus og Hans etterfølgere, og inn med sine egne dogmer (viselig forkledde som Bibelsk begrunnede) og inn med Biskoper og Presteskap, underlagt Paven som skulle være Guds stedfortreder på jord. Paven skulle mao. erstatte Den Hellige Ånd.
De Kristne var ikke glade for dette; mange nektet å innordne seg - og mange ble drept som en følge av dette. Historien er meget klar på dette punkt.
Men sakte og sikkert ble den Kristne tro påvirket av regelverk og menneskelig styresett; de to før nevnte faktorene - den medfødte manglende evne til å se andres motiver og bevissthet om synd - tok etterhvert overhånd.
Snart kunne de Kristne ikke se på hverandre uten å være mistroiske; det var syndige mennesker overalt! Og troen på en kjærlig Gud som ofret sin førstefødt sønn for menneskeheten kom mer og mer i bakgrunnen. Helveteslæren fikk også sin fødsel i Nikea, i år 325. Og du verden som den skremte folk til lydighet overfor Paven og hans lakaier..
Dette bildet fortsatte å spre seg opp gjennom historien. Det er ikke over enda; paven finnes fremdeles, og han har fått nyere kompanjonger i form av nye organisajoner med en pavelignende makt over sine medlemmer. Hvis man tar seg tid til å studere hvordan den Katolske Kirkes ledelse er bygd opp, og sammenligne det med hvordan feks. Jehovas Vitners organisasjon er bygd opp, vil man ikke se store forskjellen.
Begge bygger på respekt for en menneskelig ledelse og dennes lover og regler. Katolikkene kaller sin leder for pave; Vitnene kaller den ´det styrende råd´. I praksis har de nøyaktig samme funksjon; de er selvutnevnte erstattere for Gud på jord.
Under deres ledelse vokser så regelverket, og dermed folks bevissthet om synd - igjen.
Jehova har ikke bruk for noen stedfortreder!! Han har selv valgt seg ut den som skal fungere som mellommann, og det er Jesus Kristus.
1 Tim 2:
5 For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,
(Om dette handler store deler av Det nye testamentet..)
Det vi til nå har vært opptatte av er å finne grunnlaget for hvorfor vi mennesker oppfatter hverandre på bakgrunn av handlinger; nå skal vi se på hvordan Jehova oppfatter menneskene.
Som sagt ovenfor var grunnlaget for Guds folk fra gammel tid en lov. Hvordan Jehova skulle se på menneskene under loven avhang derfor av hvordan de handlet i forhold til den.
Hvordan dette virket for den enkelte Israelitt kan du se i
Gal 3:
23 Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.
Den som sitter i varetekt er berøvet sin frihet; innestengt. Men skulle de Kristne være underlagt en slik lov?
La Paulus svare:
23 Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. 24 Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.
Nå skal jeg la den hellige ånd vise deg noen ord som det styrende råd ikke vil se:
21..For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven.
¨hvis det var gitt en lov som kunne gi liv¨.. Hvis det overhodet fantes en lov som kunne gi menneskene liv, så måtte det ha vært Moseloven; hvilken som helst annen lov ville ikke komme opp mot dén, ikke sant? Kan du ikke få liv ved Moseloven kan du i allefall ikke få den ved en annen lov. Den var jo Jehovas egen lov!
Så når paven - eller det styrende råd - fastsetter regler for hvordan deres medlemmer skal leve og hevder at medlemmenes lydighet overfor disse er avgjørende for deres forhold til Gud, så er det en blank løgn. Deres regler gjør nøyaktig det samme som Moseloven; den som utsettes for dem befinner seg i fangenskap, innesperret. Og dessuten befinner de seg i en fordømt stilling infor Jehova fordi de ikke lyder Hans befalinger og følger Hans ønske.
Men Gud være takk!
Gal 3:
25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. 26 For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.
Jeg skal gjenta disse ordene fra Gal 3 med innsatte ord, slik at du bedre kan se hva jeg forsøker å få frem:
25 Men nå når troen (På Jesus som Guds Sønn og menneskehetens frelser) er kommet, er vi ikke lenger under vokteren (moseloven - men også enhver annen lov som hevder seg å være gitt av Gud, men som kommer fra menneskelige lederes tanker). 26 For dere er alle Guds barn ved troen (Ja, det er ikke ved en lov de kristne kalles Guds barn; det er ved troen), i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.
Kan du nå se forskjellen på hvordan vi mennesker betrakter hverandre, og hvordan Jehova betrakter oss?
I pavens og det styrende råds øyne er det medlemmenes handlinger som teller; men i Jehovas øyne er det troen - som bare vises i et menneskes hjerte og som derfor bare kan iaktas av Ånden - som avgjør hvordan Han skal se på sine barn.
Jeg håper at du som leser dette ikke er i tvil om hvilken tro det dreier seg om; men veldig mange er faktisk i tvil om dette.
Jeg husker tilbake til min egen fortid som et av JV, at jeg var fullt ut overbevist om at uttrykket ´troen´ siktet til den tro vi hadde innen organisasjonen.. Og slik regner jeg med at det forholder seg med de aller flestes oppfatning av dette ordet den dag i dag. Men det er slett ikke dét som menes..
Så for å ta en liten oppfriskning av dette:
Johannes 6:
28 Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» 29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.»
Rom 5:
1Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.
Gal 3:
25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. 26 For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.
Dersom du føler behov for mere dokumentasjon og argumenter for dette kan du gjerne lese de andre innleggene mine, de viser alle det samme: at de Kristne blir rettferdiget ved sin tro på Jesu offer, og er av denne grunn frelste. Dette er ikke noe jeg har funnet på av meg selv; det står uttrykelig i Guds ord.
Så mens vi mennesker går rundt og betrakter hverandre med mer eller mindre mistenksomhet og dom i tankene, ser vi at Jehova helt har strøket dette bort fra sine vurderinger av oss ved Jesu offergave.
Vi ser etter gjerninger - Han ser etter tro - eller mangel på tro; det er troen som avgjør hvem Han anerkjenner som sine barn. De som tror på Hans Sønn Jesus som sin frelser har evig liv. Allerede. Deres synder - selvfølgelig handler vi alle feil - blir ikke tilregnet dem fordi de tror på Jesus; ja, så stor betydning har denne tro at Jesus kunne si dette:
Mat 12:
31 Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. 32 Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.
Dette kommer av at Jehova har gitt sin Sønn denne stillingen; det er ikke feil å gi ære til Jesus slik JV lærer. (de sier at å ære Sønnen er å ære skapningen, og at dette er galt) Vi får derfor vende oss til Guds eget ord for å se hva Han mener om den saken:
Filipperne 2:
9 Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.10 I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!
Neste gang du legger merke til en annen persons handlinger kan du kanskje tenke på hva vedkommende tror på siden han valgte å utføre nettopp dén handlingen.. Kanskje dét vil hjelpe deg til å få bedre forståelse - og dermed også å vise empati - med dem som ikke har en klar forståelse av gjenløsningen og om hvordan Gud leder sine barn - også i vår tid.
Kanskje du bedre kan forstå hvorfor så mange fordømmer hverandre..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar