Uttrykkene er ikke ukjente. Opp gjennom alle tider har dette funnet sted - fra ulike grupper. Det var en vanlig hendelse også i Synagogene på Jesu tid; ja det hadde blitt en skikk lenge før Han stod frem. Dersom noen hadde et utsvevende liv eller hadde andre meninger enn flertallet ble han utstøtt av synagogen. Det hersket en vel begrunnet frykt for å komme i en slik situasjon.
Så også i vår tid - vi hører om utstøtelser fra diverse religiøse sekter og organisasjoner, politiske partier osv.
Men felles for alle disse tilfellene er at man må ha begått brudd mot noe for å bli utstøtt. Jeg vil understreke ordet noe, for betingelsene varierer jo fra tilfelle til tilfelle.
Det vi skal drøfte er selvfølgelig dét som ligger meg nærmest; utstøtelser fra Jehovas Vitners organisasjon.
Det er ikke lett for et Vitne å kunne se den virkelige bakgrunnen for dét jeg nå skal skrive. For et Vitne er opplært til å godta at det ikke finnes noe skille mellom Jehova og organisasjonen som bærer Hans navn. For et Vitne er disse én og samme sak, og av denne grunn er Vitnene naturlig nok livredde for å komme utenfor Hans organisasjon; de er lært opp til å tro at dét vil bety den sikre død.
Men - det er et fakta at Jehova aldri har valgt seg ut denne organisasjonen; det er organisasjonen som har valgt seg ut Ham - nærmere bestemt var det J. Rutherford, selskapets daværende president, som i 1931 satte dette navnet på den gruppen som til da hadde gått under navnet Bibelstudentene. - Å kalle seg direktør i et firma er ikke det samme som å ha blitt utnevnt til stillingen av eieren.
(Det er virkelig forunderlig å se at så få har reagert på dét Rutherford gjorde; på samme stevne som han opplyste at de skulle skifte navn fjernet han også muligheten for at medlemmene ville få del i oppfyllelsen av 1 Tess 4: 16 For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. 17 Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.
Dette klarte han ved å innføre læren om at det var bare de 144000 som skulle til himmelen og en stor skare som skulle overleve harmageddon; samtidig som ´det nye testamentets´ ord plutselig først og fremst gjaldt ´den himmelske klasse´. Og samtidig med at man sa dette holdt man muligheten åpne for at noen av de 144000 ville kunne overleve harmageddon - noe man fremdeles sier. Organisasjonen virrer rundt og vet visst ikke riktig hva de skal mene. Men alt de sier må medlemmene tro på. Ellers vil de bli utstøtt. Hvorfor vil de ikke heller lytte til ordene i 1 Tess 4 - er de så vanskelige å forstå?
Videre fjernet han medlemmenes muligheter til evig liv ved å skremme dem til ikke å ta del i ´ emblemene´, om dette hadde Jesus gitt tydelig beskjed i Joh 6: 51 Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.»....53 ...Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.
Ved å bruke en liten del av et annet skriftsted - hentet fullstendig ut av sin sammenheng - gav han dem et skremmende bilde; de kunne komme til å spise seg til doms hvis de tok emblemene! I grell kontrast til Jesu egne ord ble nå organisasjonen fratatt mulighetene til det evige liv - fordi de må være lydige mot organisasjonen. (se for all del hva som egentlig kan medføre at man spiser seg til doms i 1 Kor 11: 20-29!! Du vi bli forundret over hvor stor forskjell det er på det du leser og den konklusjon Rutherford kom med..)
Rutherfords endringer i såvel organisasjonen som dens lære var katastrofale og ubibelske. Konsekvensene var ufattelige og vil vise seg skjebnesvangre.)
Den som ikke har satt seg inn i organisasjonens egentlige oppbygging samt dens lover og regler vil ikke ha noen bakgrunn for å forstå hvorfor det ér forskjell på det å være medlem der og på dét å tro på Jehova.
De vil ikke kunne forstå at det faktisk lar seg gjøre å ha en sterk tro på Jehova uten å tilhøre denne organisasjonen.
De kan heller ikke se hvor utbredet troen på Jesus er - Han som vitterlig ér menneskehetens frelser - og holder derfor seg selv for å være de eneste som har Guds gunst.
Alt dette fordi de holdes borte fra denne type informasjon ved til stadighet bare bli vist én side av saken - organisasjonens egen.
Organisasjonen har innført så mange regler at de har måttet utgi en egen bok, en bok som utelukkende foreligger på avdelingskontorene og som er så lite kjent at de eldste i de lokale menigheter ikke engang kjenner til den. Bokens tittel er: ´Correspondence Guidelines´ og er en bok som inneholder over 1000 veiledende regler for alle mulige situasjoner et medlem kan komme opp i; det være seg arbeids-spørsmål, klær, fødselsdager, enkepensjoner - ja, nær sagt ethvert tilfelle i et vitnes liv der det kan oppstå et spørsmål om hva man skal gjøre. Det værste er ikke at det finnes en slik bok - selv om dét i seg selv er ille - det værste er at de som ikke følger de veiledningene de får fra de eldste (som har kontaktet avdelingskontorene i disse sakene) vil stå i umiddelbar fare for å bli utstøtt. Og dét faktum at det i de aller fleste tilfeller ikke er snakk om klare brudd på det nye testamentets ord, gjør hele saken mye verre; det er nå snakk om hva organisasjonen forlanger av medlemmet. Ikke hva Guds ord forlanger.
Heri ligger den store forskjellen. Èn ting er hva Jesus foreskriver - noe helt annet er de tilleggene organisasjonen pålegger medlemmene. Slik var det i det gml. Israel også: Feks. sa moseloven at man skulle vaske hendene - fariseerne synes ikke dette var tilstrekkelig, så de krevde at man skulle vaske seg til albuene. Evnt. brudd på dette kunne medføre utstøtelse fra synagogen. Så her hadde man Jehovas regler på den ene siden, og menneskers tilleggsregler på den andre siden.
Siden det forholder seg slik vil man også idag oppleve at mange blir utstøtt fra Jehovas Vitners organisasjon uten at det egentlig foreligger noe virkelig Bibelsk grunnlag for det; det kan være at de faktisk ikke har brutt noen som helst av det nye testamentes bud, men at de ikke handler eller tenker i overensstemmelse med organisasjonens vedtatte lover og tanker. Som én eldste sa til meg: ´det finnes mange andre grunner til å utstøte enn dem vi finner i Bibelen.´ - Jaha. Hvor kommer disse fra da? Organisasjonen.
(For å illustrere hvordan organisasjonen blander seg inn i medlemmenes liv kan jeg vise til tilfelle der det stilles spørsmål om hvorvidt et vitne kan utføre arbeide inne i en militærleir - feks. skadedyrbekjempelse eller rørleggerarbeide; det kunne like gjerne være arbeide på den lokale kirkebyggningen - men saken er den at dersom vedkommende vitne eier firmaet selv så kan han ikke ta denne jobben, men dersom han blir beordret dit av en annen eier kan han ta den. Men regelverket går videre: sett at et vitne får i oppdrag å vaske noen barakker for militæret; dersom disse ligger utenfor millitærforlegningen kan han ta jobben, men ligger de inne i forlegningen kan han ikke ta den. Hvis vedkommende vitne likevel tar jobben vil det bli eldstesak ut av det, og han står overfor valget å avslutte jobben, eller å bli utstøtt. Under ingen omstendighet har noe som helst Bibelsk prinsipp blitt brutt - det hele har dreid seg om organisasjonelle regler. )
Så når det gjelder utstøtelser fra organisasjonen kan man virkelig stille berettigede spørsmål; problemet er bare dette:
Vil du fortsette å være medlem? Konsekvensene av ditt svar er dette:
Svarer du ja - da er du nødt til å gjøre dét den til enhver tid sier (og historien viser utvetydig at den sier hva som helst den måtte ønske). Svaret fører til at du blir tvunget til å akseptere alle dens regler - selv når de er i strid med Bibelen - eller ikke har sin begrunnelse i den. Er du medlem er du slave av organisasjonen. Du må gjøre dét den sier.
Svarer du nei?
Da er du utelukkende underlagt din egen forståelse av Guds ord, og dermed din egen samvittighet. Men du vil være avskåret fra dine gamle ´venner´, de som fremdeles vil være innenfor. Døm selv hva som stemmer med Rom 14: 12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv.
Hvordan kan du avlegge regnskap for deg selv dersom du handler på ordre fra en organisasjon? Ønsker du å stå ansvarlig overfor Gud på bakgrunn av hva organisasjonen har fått deg til å gjøre eller tro? Eller vil du heller dømmes etter dine egne muligheter og egen bakgrunn?
Vel, dette er veldig alvorlige spørsmål. Men det er med denne bakgrunn man faktisk er nødt til å vurdere spørsmålet om utstøtelser innen organisasjonen. For man må ikke tro at dén holder seg til det nye testamentets ord - eller tar gjenløsningen med i betraktning - når den vurderer om et menneske har brutt dens lover og regler. Da bedrar man seg selv.
Hva sier så egentlig det nye testamentet om den skikk å støte noen fra seg? (Jeg understreker at det er det nye testamentet vi må holde oss til; det gamle testamentet var og er for Jødene(1 Kor 10:11 Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. ), det nye er for de Kristne, og vi er Kristi etterfølgere ikke sant?)
Paulus er den eneste som taler om dette temaet.
Du finner hans ord i 1 Kor 5:
Rett ut sagt: En hører om hor blant dere, og det i en form som ikke engang hedningene tåler, nemlig at en mann lever med sin fars hustru. 2 Og dere er stolte! Dere burde ha kjent sorg og fått bort den som har gjort dette. 3 Jeg er ikke hos dere nå, men i ånden er jeg nær, og min dom over den skyldige har jeg alt felt, som om jeg selv var til stede: 4 Dere skal samles i Herren Jesu navn, og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss. 5 Da skal dette menneske overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag. 6 Dere har sannelig ikke noe å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig syrer hele deigen? 7 Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. 8 Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød.
9 Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. 10 Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. 12 Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme? 13 De som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!
Jeg siterer hele kapittelet; man skal alltid ta sammenhengen i betraktning! (Dette er organisasjonens mektigste middel for å innføre en tanke eller idé hos medlemmene: de foretar utdrag av tekstene og unnlater å lese sammenhengen. Dette gir rom for en mengde feiltolkninger og feilaktige læresetninger.)
La oss ta det vers for vers.
En hører om hor blant dere, og det i en form som ikke engang hedningene tåler, nemlig at en mann lever med sin fars hustru. Ok - så Paulus taler om denne type synd; selv hedningene synes dette var for drøyt - likevel hadde en Kristen bror funnet ut at dette kunne han gjøre. Hvordan hadde menigheten reagert? 2 Og dere er stolte! Dere burde ha kjent sorg og fått bort den som har gjort dette. Som du ser hadde de ikke forstått alvoret. Slik lever ikke en Kristen. Følgelig måtte Paulus si dette: 4 Dere skal samles i Herren Jesu navn (Det var forøvrig hele menigheten som skulle komme sammen, ikke bare de edste.), og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss. 5 Da skal dette menneske overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag. (Vi merker oss at det var i Jesu navn de skulle samles; ikke i Jehovas navn.)
Men legg merke til den uhyre interessante detaljen i slutten av vers 5: kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag. Hva tenker du om dette? Synes du ikke dette virker merkelig? Hvordan kan Paulus på den ene siden si at de skal støte den onde bort fra seg, og så si dette i neste åndedrag? Husk på at det dreide seg om en Kristen medbror; han hadde for tiden en livsstil som ikke var verdig - men var like fullt en Kristen; dvs - han trodde fremdeles på Jesus. Som en person med en uendelig åndelig forståelse, henviser Paulus her til én side ved gjenløsningsofferet som det ikke dveles nok ved. Se argumentasjonen i Rom 6:11 På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. 12 La altså ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere følger dets lyster. 13 Og still ikke lemmene til rådighet for synden, som våpen for urett. Men still dere selv til tjeneste for Gud, så dere bruker lemmene for ham, som våpen for det som er rett. Dere var jo døde og har fått liv. 14 Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden.
Du kan merke deg disse to poengene: du skal regne deg som levende overfor Gud - og - du skal regne deg som død for synden: dvs at overfor deg har ikke synden noen makt - som en som setter sin lit til Jesu offer har den Adamittiske synd ingen makt lenger. Det er som om du er død i forhold til den; det lyder kanskje litt banalt, men når det ikke finnes lover som man kan overtre, finnes det jo ikke syndere heller. Når synden altså er borte, har den ingen makt.
Denne Kristne broren var tydeligvis fortsatt en troende; synden hadde derfor ingen makt over ham. Satan kunne følgelig få kroppen; men hans ånd var og ble levende for Jehova - fordi Jesus hadde ofret sitt liv også for ham (én som dør i utstøtt tistand vil derfor få en oppstandelse). Som Paulus også sier det i 1 Tim 1:15 Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største.
Når - og hvis - denne mannen døde, ja om han døde mens han levde dette livet, så ville altså likevel hans tro på Jesu offer sørge for at hans ånd fikk leve - sin synd til tross. Husk David - han begikk helt klart en mangesidig synd idét han tok Bathseba til hustru og sørget for at hennes mann ble drept; men han blir like fullt omtalt på denne måten iflg Hebr 11:39 Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovt. (David nevnes i vers 32) Vi kjenner Hebr 11 som ´troskapittelet, ikke sant? Vel, alle de som nevnes der stod rettferdige for Jehova ved sin tro - til tross for sine feil og synder. Slik er det med alle som tror på Jesus; de er rettferdiget ved denne tro selv om de skulle falle i synd. Forskjellen ligger i om man faktisk praktiserer eller lever i denne syndige tilstand og velger å leve slik. Da volder man den hellige ånd sorg, og dét er ikke tilrådelig!
Tilbake til vers 7 ....For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Dette har skjedd én gang, og da behøver det ikke å gjentas. Alle de som tror på dette er befridd fra syndens tilstand, og tilregnes ikke verdien av sine synder lenger. Dette er imidlertid ingen unnskyldning for å gå ut å synde! Tvert imot! Fylt av kjærlighet i sine hjerter over den ufortjente godhet og enorme nåde vi har blitt vist vil det vel være et uttrykk for mangel på forståelse og verdsettelse dersom vi skulle begynne å synde med vilje?!
Så kommer vi til de versene man benytter seg av for å styrke sin holdning ang. de utstøtte:
9 Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. 10 Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.
Vi legger merke til argumentasjonen: det er ikke mennesker fra verden som måtte leve i hor Paulus snakker om; det er en som går for å være en Kristen bror/søster. Ja, det var ikke bare de som levde i hor; også pengegriske, avgudsdyrkere, opprørske, alkoholikere eller bedragere/ransmenn skulle man holde seg fra. Og ærlig talt så er det vel ikke så vanskelig å forstå dette? Hvem ville ønske å sitte ved samme bord som en horebukk; eller en som på alle måter forsøker å berike seg - på andres bekostning; eller en som dyrker en fremmed Gud; en som taler spottende om alt og alle og særlig om Gud; eller en som kanskje til og med har stjålet den maten du nå skal spise.. Det er da ikke noe naturlig for en Kristen å ha samfunn med denne type mennesker? Salomos ords. sier dette i det 24 kap. vers: 1Vær ikke harm på onde menn, ønsk ikke å være sammen med dem! 2 For de tenker bare på å øve vold og taler bare om ulykke.
For én som er vis, vil det være forkastelig å tilbringe tid sammen med mennesker som har vendt Gud ryggen. Du finner Paulus ord om slike i hans brev til Romerne kap 1: 21 De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. 22 De sier de er kloke, men de endte i dårskap, 23 og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin. 25 For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen. 26 Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.
28 Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. 30 De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. 32 De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.
Vi merker oss at dette var mennesker som hadde full kjenskap til Guds bud og hadde valgt å vende Ham ryggen med vitende og vilje; slike mennesker vil ikke kunne få del i Guds rike, og vi vil naturligvis ikke ønske å ha mer med dem å gjøre enn dét som kreves; dette er ikke naturlig omgang for en Kristen. (Ville du feks. like å ferdes sammen med Hells angels eller andre lignende grupperinger?)
Men - har en organisasjon rett til å komme med ytterligere grunner til å utstøte medlemmene sine?
Ja - dét har den. Det er fordi det er dens medlemmer vi snakker om. Det organisasjonen ikke har rett til er å gi dette et skinn av Bibelsk begrunnelse og således få det til å se ut som om at ´synderen´ har brutt Guds lover, når det i virkeligheten dreier seg om organisasjonens regler.
I alle tilfelle - både når det gjelder Bibelske og organisasjonelle utstøtelsesgrunner - bør det være opp til den enkelte å bedømme hvorhvidt man bør være sammen med en utstøtt. Av egen erfaring vet jeg jo at det å trekke seg fra organisasjonen ikke er ensbetydende med å ta avstand fra Jehova; ingen kan komme å anklage hverken meg eller min kone for noen av de tingene jeg har berørt ovenfor, fordi vi har forlatt organisasjonen. Å behandle oss som om vi hadde gjort oss skyldige i alle disse syndene - ved å nekte å være sammen med oss eller å hilse på oss - er et bibelsk overtramp; det er et uttrykk for fariseersk tankegang.
Spørsmålet vi alle må stille oss er derfor: vil vi at en organisasjon skal få bestemme hva som er ´passende´ for sine medlemmer - og så la den legge opp et regelverk for sine medlemmer? Dersom vi svarer ja på dette er vi også forpliktet til å være lydige overfor organisasjonen. Men da er vi lydige overfor mennesker.. Og dét skal vi da ikke være - eller hva? 2 Kol 2: 8 Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.
Å lage regler for røyking, spill om penger, arbeid inne på militært område, abort, blodoverføringer, etc etc, og fremstille dette som vilkår for medemmenes frelse viser bare hvor langt bort fra Jesus organisasjonen har drevet. Hvor mange påbud gav Jesus de Kristne? Matt 22: 37 Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første bud. 39 Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
To bud. Så kan man selv begynne å utbrodere dette - men man har ikke rett til å innføre sin mening på andre. Les Romerne 14, så vil du nok forstå dette.
Organisasjonen har imidlertid sett seg berettiget til å påtvinge alle sine medlemmer sine vurderinger - i dekke av å være Guds utvalgte kanal - noe de naturligvis ikke kan legge frem noen egentlige bevis for. Når ble de feks. dét? Hvor står dette beskrevet i skriften? Er Matt 24: 45 om ´en tro og klok tjener´ et slikt ´bevis´? Hva da med ´de andre tjernerne´ som omtales i det samme verset? Hvem er dé?
Når man lar en organisasjon ta over ens samvittighet og muligheter for å tenke, samt muligheter til å handle fritt og stå personlig ansvarlig overfor Jehova; ja, da er man en slave under den. Man er detaljstyrt.
Det er en enorm forskjell på dette og på den Kristne frihet Jesus innførte. Men menneskene vil heller tro på løgnen enn på Gud. De vil heller ha en organisasjon over seg, noe synlig. Minner ikke dette deg om ordene i Åpb 6:16 Og de sa til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. 17 For den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?»
Tror du at du trenger en organisasjon til å beskytte deg på Herrens dag? Den kan ikke engang beskytte seg selv; langt mindre deg.
Hva så med dette å ta avstand fra sine egne når disse blir utstøtt - hvordan passer dette med det nye testamentets ånd?
Jeg føler egentlig ikke at dette verset jeg nå skal vise deg er helt passende å bruke; dét handler om noe ganske annet enn utstøtte mennesker. Men det ligger likevel et dypt poeng i ordene: 1 Tim 5: 8 En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.
Det er nemlig slik at uansett hvilken situasjon vi omtaler så er dette et ufravikelig prinsipp. Vi lever faktisk ikke lenger under moseloven, der foreldrene selv skulle kaste de første steinene på sine egne barn dersom disse hadde brutt den.. Vi lever under nåden. Vi er Kristi etterfølgere. Alt Han gjorde viser hva Han mente om syndere: Han satt/spiste sammen med tollere og syndere, prostituerte; ja, samfunnets ´værste´ og dem som man så ned på - hvordan kunne Han gjøre dette? Joh 12:47 Den som hører mine ord og ikke tar vare på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
Når Han ikke engang dømmer dem som hører Hans ord, men ikke handler etter dem - hvordan kan vi da fordømme andre fordi de ikke mener det samme som oss?!!
Husker du damen som ble anklaget for ekteskapsbrudd og de skriftlærde ville steine henne - hva sa Jesus til henne? Joh 8: 11...Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
De eneste Jesus virkelig fordømte var - ja, du husker rett - de skritflærde og fariseerne. De var så opptatte av sin og folkets rettferdighet at de hatet Ham.. Lukas 5:30 Fariseerne og deres skriftlærde ble forarget og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»
Med hvilken rett mener Jehovas Vitners ledere at de kan gå imot dette eksempel? Har de større myndighet til å bestemme hva som ´passer seg´ for sine medlemmer enn Jesus?
Burde ikke lederne snart begynne å innse at de er vår tids skriftlærde og fariseere?
Gjenløsningen har fridd meneskene fra virkningen av den Adamittiske synd; Jesus har gjort opp den gjelden som bandt hvert enkelt menneske til lover. Den tiden er for lengst over; den endte på korset. Siden da har de sanne Kristne kunnet identifiseres ved sine holdninger til sine samtidige; de har ikke fordømt, men vist andre hvor frelsen kom fra - fra Jesus.
Når et menneske så har blitt utstøtt, eller har forlatt organisasjonen på annen måte, så er vedkommende ikke lenger å regne som en kristen bror. Det må være opp til hver enkelt å bedømme hvordan vedkommende skal behandles. Fortsetter vedkommende med sitt ubibelske liv bør man holde seg borte fra vedkommende; men er det bare organisasjonelle brudd vedkommende gjør seg ´skyld ´i, bør man ha dette i tankene. Ved å unnlate å vise vedkommende normal folkeskikk og imøtekommenhet viser man at man har dømt vedkommende; Jesus sier dette iflg. Matt 7: 1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.
Hvordan du skal behandle en utstøtt avhenger derfor av ditt syn på organisasjonen.
Familiebåndene brytes naturligvis ikke ved en utstøtelse. Dette sier da også organisasjonen. Men samtidig gir den dem som tar seg av sin familie dårlig samvittighet ved stadig å oppfordre til fullstendig avstandstaging... Dette er ondsinnet dobbeltmoral og kan ikke skape annet enn dyp frustrasjon både hos den utstøtte og vitnet.
Og medlemmet står der med dårlig samvittighet - både overfor organisasjonen og den utstøtte.
Alt dette fordi man har latt en organisasjon innbille seg at de har retten til å innføre hvilke regler de ønsker over sine medlemmer. Å lyde en organisasjon er ulydighet overfor Jesu offer. Man setter organisasjonen på den plass Jesus alene har retten til å inneha.
Men Jesus lar seg ikke spotte.
Dersom du tar deg av dine barn - eller en annen som er utstøtt - gjør du en god gjerning og handler i overensstemmelse med de prinsipper Jesus forsøkte å lære oss. Tenk på beretningen om den barmhjertlige samaritan.
Dersom du tar deg av farløse og enker, viser vennlighet overfor samfunnets laverestående, og ikke fordømmer de som lever i synd - ja, da ligner du i sannhet Jesus!
Dersom du forstår at Jesu offer dekker ikke bare dine synder men hele verdens , ja da har du del i en fantastisk forståelse som det ikke er gitt organisasjonens ledere å se.
Når du leser om Jesus; hvor mange ganger leser du at Han delte tid eller befant seg hos samfunnets ´vinnere´ eller de skriftlærde? Var han opptatt av om de Han var sammen med hadde fulgt loven? Stilte Han spørsmål ved deres rettferdighet før Han kunne sette seg ned og snakke med dem? Hva med apostlene? Forkynte de for den bedre del av befolkningen? Slett ikke. Det var vanlige mennesker som kom til tro på Jesus. Med sine særtrekk og synder.
Vi må ikke begå den feil å tro at det at de kom til tro gjorde dem feilfrie! Neida, de var minst like fulle av feil som du og jeg! Likevel hadde disse evig liv - pga sin tro på Jesus. (Gal 3: 26 For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.)
At et menneske blir utstøtt forteller egentlig at denne personen virkelig har behov for hjelp - ikke det motsatte! Vedkommende trenger virkelig å bli vist at Jesus har betalt for hans synder, og at uansett hva galt han har gjort så vil hans tro på Jesu offer dekke over det! Tenk deg hvordan en ´synder´ ville reagere dersom dette ble fortalt ham.. Han ville kunne heve hodet og se en lys fremtid i møte! Men med fordømmelse og utstøtelse som eneste reaksjon - hva har han da å leve for? Hvordan kan hans kjærlighet til Jesus bli styrket ved at han blir utstøtt? Når syndens tilstand er opphevet - hvordan kan han angre seg til frelse? En utstøtelse vil i de fleste tilfelle kunne føre til bitterhet og at vedkommende står i voldsom fare for å miste sin tro på Jesu offer. Dette er meget alvorlig!
Det er derfor Jesus ikke fordømmer; tiden for dom er ikke kommet ennå. Den kommer ikke før de tusen år er til ende. Det er da menneskene vil stå overfor valget om de vil tjene Jehova eller ikke.
Men dette befinner seg altså over tusen år inne i fremtiden!
Og imens går organisasjonens ledere rundt å holder seg for brystet og hever hodet i stolthet som ´Guds utvalgte kanal´ - og fordømmer Paven fordi han på sin side påstås å være ´Guds stedfortreder´ på jord... Hva er forskjellen? Å være ´Guds eneste kanal´, eller ´Guds stedfortreder´?
I Guds øyne stiller disse nok likt. De gjør i allefall dét i mine.
Jehova har gitt oss én mellommann: Jesus Kristus. Flere blir ikke omtalt i Bibelen. Hverken den Katolske Pave eller Jehovas Vitners styrende råd har noe som helst på den plassen å gjøre. De vil med sikkerhet falle til jorden - og dét vil bli litt av et ´jordskjelv´ for alle de som har satt sin lit til disse.
**
Matt 10: 37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.
Når organisasjonen vel har fått sine medlemmer til å tro på sin ´opphøyde stilling´ som Guds eneste kanal begynner den å misbruke sin makt ved å sitere slike vers som dette for å bekrefte sin stilling; den putter - uten egentlig å si dét rett ut - seg selv inn i Jesu sted, og får Jesu ord til å anvendes på organisasjonen. Dét medlemmene leser er i virkeligheten dette:
´ Den som elsker far eller mor mer enn organisasjonen, har ingen verdi for Jesus. Den som elsker sønn eller datter mer enn organisasjonen, har ingen verdi for Jesus. ´
Når du tenker over det, er det ikke slik organisasjonen anvender Jesu ord?
Men hva var Jesu ord? Viser de ikke egentlig akkurat det motsatte? Ville det ikke vært mer riktig å si:
´Den som elsker far eller mor og en organisasjon (eller hva som helst annet..) mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter (eller andre menneskers regler og forordninger) mer enn meg, er meg ikke verd.´ ?
Hvordan kan man anvende Jesu ord som et påskudd til å hevde organisasjonens posisjon, all den tid ordene virkelig opphever den stilling Jesus skal ha?!?!?!
Dette er - som i så uendelig mange andre tilfelle - et voldsomt overtramp av Jesu ord og et uttrykk for en nesten ufattelig åndelig blindhet, samt en total mangel på respekt for den rolle Jesus innehar!
Så de versene organisasjonen benytter seg av for å ´bekrefte´ sine doktriner hva utstøtelser angår, viser seg i aller høyeste grad å være et missbruk av Guds ord - for å oppheve seg selv. Dette minner virkelig om den måten Moses og Aron handlet på i ørkenen: 4 Mb 20: 10 Han og Aron kalte folket sammen foran berget og sa til dem: «Hør nå, dere trassige menn! Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra dette berget?» 11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger på berget med staven sin. Da strømmet det ut så mye vann at både folket og buskapen fikk drikke.
Det er tydelig at organisasjonens ledere har fått samme holdning som Moses og Aron; de krever æren for noe som utelukkende tilhører Gud. Konsekvensene vil bli de samme for dem som for Moses og Aron:
12 Men Herren sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem.»
Denne oppgaven har Jehova pålagt Jesus og Hans engler; vi mennesker kan bare arbeide sammen med disse etter beste evne - ved å opphøye Jesu navn for hverandre!
Å snu ryggen til en som er utstøtt av en menneskelagd organisasjon - som selv ikke har noen sann respekt for Jehovas ordninger og ord - er som å si at Jesus må ha handlet galt da Han tok seg tid til å snakke og være sammen med datidens ´utstøtte´. Han må også ha forsnakket seg da Han sa at det var synderne Han hadde kommet for å frelse - legg merke til at Han ikke sier at Han kom for å gi dem en sjanse til å rettferdiggjøre seg ved medlemsskap i sin organisasjon.. Nei - de skulle bli rettferdiget ved sin tro - av nåde og fordi de ikke fortjente det!!!!
Å bli utstøtt fra Jehovas Vitners organisasjon er i alle tilfelle en svært frustrerende opplevelse! For alle parter. Værst er det når organisasjonen har fratatt medlemmet hans tro på Jesu offers sanne verdi; ja - fått ham til å tro at han nå ikke har noen som helst sjanse! Intet er lenger fra sannheten enn dette. For å tro på noe slikt er man nødt til å ´henge Jesus tilbake på korset´ og kaste vrak på Hans gjenløsningsoffer.
En som er utstøtt fra organisasjonen trenger virkelig hjelp til å få troen tilbake - ikke på organisasjonen - men på Jesu stilling og Hans offers verdi! Å be den utstøtte komme tilbake til organisasjonen er som å be Israels folk om å ha samme holdning som Moses og Aron.. Mao å tro at deres egen makt er nok til å stå rettferdiget fremfor Gud.
Å vende tilbake til en slik organisasjon er som å snu i porten inn til det lovte land og begynne å vandre ut i ørkenen igjen.
Jeg vet jeg her er svært negativ i mine utsagn om organisasjonen - og særlig for dem som elsker denne vil disse ordene være som gift. Men -
døm selv om organisasjonen fortjener ære;
døm den etter dens vilje til å virkelig å følge Skriftens ord og dens vilje til å ære Jesus.
Døm den etter om den opphøyer Hans navn - slik alle det nye testamentes ord sier man skal.
Døm den etter hvordan den påfører sine medlemmer sine regler og bestemmer hva de skal tenke, lese, hvor de skal være - til hvilke tider, hva de skal være opptatte av, både fysisk og mentalt.
Døm den etter Guds ord.
Døm den i lys av Jesu offer.
Ikke døm den i henhold til hva jeg skriver. Du kjenner selv en mengde skriftsteder. Du har din egen bibel, og din egen evne til å tenke. Og du har lov til å tenke - denne rett er gitt deg av skaperen selv!
Hold bare fast ved troen på Jesus og Ham som har sendt vår frelser; da har du evig liv!
