Kjære medtroende.
Som dere kan se på siden “nettsidens formål”, er det ett ønske om å kunne hjelpe de av dere som går med tvil i hjertet ang. enkelte ting dere har lært innenfor organisasjonen av Jehovas Vitner. Vi er enda flere som deler dette ønsket.
Vi vet av egen erfaring at det å tvile på den opplæringen man har fått fra denne kilden, kan skape en følelse av illojalitet og dårlig samvittighet ovenfor dem (og dermed også Jehova Gud, siden det er slik man er opplært), - og man kan fort tenke at det er en selv det er noe galt med, og dermed ty til den “hjelp” man kan få innenfor, - i god tro om at dette er det rette.
Vi har også selv erfart at dersom man oppdager at noe ikke stemmer, tør man ikke å snakke med noen andre om det, - selv ikke sine nærmeste venner, i frykt for å bli “angitt”. Når man har blitt angitt, må man gjennom et system der man får såkalt “åndelig hjelp” av de eldste i menigheten, og hensikten deres er såklart å få en til å føye seg innunder organisasjonens lære igjen. Det er ett kjent faktum at den som tviler, og ikke “angrer” og snur om, blir utstøtt på flekken, -gjerne uten å ha gjort noe som helst annet galt.
Dette er som oftest hovedgrunnen til at det er så mange av dere som tier, og det var også grunnen til at vi tidde. Hvem er det vel som ønsker å miste hele sitt nettverk, sin anseelse, og sin identitet..? Flesteparten av de som har blitt Jehovas Vitner, har bygget hele sitt liv og sin tilværelse rundt nettopp dette, og har fryktelig mye å miste.
Det er med dette i tankene at jeg ønsker å fortelle om mine erfaringer rundt prosessen “fra tvil til handling”.
“Sitte på gjerdet”.
Da jeg trakk meg ut av organisasjonen Jehovas Vitner, hadde jeg i over ett helt år bare “sittet på gjerdet” (det å ikke lenger komme regelmessig på møtene og delta i forkynnelsen). Det er mange som velger å gjøre det på den måten, av mange praktiske grunner, - men for meg var det ikke nok.
Det å “sitte på gjerdet” innebærer at du er i en posisjon hvor du er fryktet av alle de andre medlemmene i menigheten. De stempler deg med en gang som “dårlig omgang”, og oppsøker deg sjeldent, - og når de oppsøker deg en sjelden gang, er det dessverre ofte med en intensjon om å prøve å “oppmuntre” og overtale deg til å komme tilbake på møtene, og å delta i “tjenesten”.
Det vil selvfølgelig være slik at noen av dine nærmeste venner og familie er åpenhjertig bekymret for deg og kun ønsker deg “det beste”. Siden de tror fullstendig på det de har lært, vil de såklart anbefale deg å gå på møtene og feltet, utifra god tro om at dét er den hjelpen du trenger, - og de vil også tro at du ikke har noe håp om “evig liv i paradis” dersom du ikke gjør det. Selvfølgelig ønsker de ikke å miste deg! Fordelen DE har ved at du “sitter på gjerdet”, er at de fortsatt har “lov” til å omgåes deg, derav grunnen til at dette er første valget man gjerne tar.
For meg var det å “sitte på gjerdet” en veldig dårlig løsning. Jeg utviklet en sterk menneskefrykt, samt angst og depresjoner. Kroppen begynte å svikte meg, og jeg fikk fullstendig hjertebank dersom en eldste ringte meg, eller ett vitne kjørte inn på gårdsplassen. Grunnen var den at jeg ikke kunne si hva jeg følte og trodde, fordi jeg visste hva dét ville føre til, - samtidig som jeg visste at uansett hvor mye jeg forklarte at jeg slet psykisk, og også fysisk, ville det ikke bli respektert, siden de uansett ville mase om at jeg skulle “komme tilbake” igjen.
Jeg utviklet etterhvert også en frykt for å vise det dersom jeg hadde en god dag, for da ble mine psykiske problemer som regel dratt i tvil, og det var ikke lenger noen “grunn” i deres øyne for at jeg ikke skulle delta så godt jeg kunne.
Samtidig følte jeg fortsatt alle kravene og forventningene presse på meg, og det hendte jeg derfor bestemte meg for å dra på møtene for å gjøre alle fornøyde, - bare for å kjenne at kroppen kollapset fullstendig, - en reaksjon den ga for å fortelle meg at hverken psyken eller troen min ønsket å bli kontrontert med diverse mennesker og læresetninger jeg da ville måtte stå ovenfor.
Alt i alt var det ikke noe godt å “sitte på gjerdet”. En beslutning begynte å ta form i mitt hjerte.
Vendepunktet for meg var ett skriftsted, og det faktum at nettopp dette skriftstedet skulle bli vendpunktet, er ganske ironisk i seg selv.
For å bevise for meg at jeg ikke kunne ha kontakt med min egen bror da han trakk seg, ble jeg vist følgende skriftsted i Matteus 10:
37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.
Dere er sikkert enige i at dette skrifstedet sett i denne sammenhengen, høres ut til å støtte oppunder Jehovas Vitners mening i så måte. Det var det jeg også syntes, og nettopp dét var den avgjørende grunnen til at jeg kuttet all kontakt med min egen bror, - kun med ett sterkt ønske om å behage Jehova Gud og gjøre det rette.
Men magefølelsen og hjertet mitt fortalte meg at dette ikke var rett. Mitt valg hadde også fått vonde konsekvenser. Jeg gjenopptok kontakten etter en stund, og fortalte samme eldste dette, og ble dermed svart med følgende skrifsted:
1 timoteus 5:
8 En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.
Jeg tror ikke jeg behøver å forklare den harme jeg følte da jeg ble “klødd i øret” med dette skriftstedet..?!
Da jeg gransket det første skrifstedet jeg var blitt vist, oppdaget jeg hvor viktig det er så se på SAMMENHENGEN i det man leser i Bibelen.
Se på førstnevnte skriftsted, sett i sammenheng med boken og kapittelet det faktisk står i:
32 Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33 Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. 34 Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. 35 Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor,svigerdatter mot svigermor, 36 og en manns husfolk er hans fiender.
37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. 38 Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. 39 Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!
Sammenhengen i disse versene ble åpenbart for meg mens jeg satt og skrev brevet jeg etterhvert skulle sende til alle mine venner og bekjente, - brevet der jeg fortalte om mitt valg om å trekke meg, og hvorfor. Jeg ønsket å vise dem hvordan Matt 10: 37 var blitt tatt fullstendig ut av sammenhengen, - men siden jeg skrev brevet etter å ha bedt om hjelp av den Hellige Ånd, fikk jeg samtidig den bonus av å få en slags åpenbaring ang. meningen i disse versene..
Jeg hadde så lenge gått og hatt en annen tro enn det organisasjonen hadde, blant annet ang. læren om hvem som skal til himmelen. Men inntil den dagen jeg skrev brevet, hadde jeg ikke turt å bekjenne min tro ovenfor noen av “vitnene”, av frykt for å miste alle mine nære relasjoner. Derfor var det virkelig en vekker å se sammenhengen i disse versene, og å innse at mitt valg om å “bekjenne min tro ovenfor menneskene” ved å skrive brevet og etterpå trekke meg, var akkurat det som skulle til for å kunne stå i ett godkjent forhold til Jesus, og dermed også vår Far i himmelen...! Med denne sammenhengen fikk vers 37 en helt annen betydning:
37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.
Jeg hadde valgt å “sitte på gjerdet” fordi jeg ikke hadde ønsket å såre mine kjære familiemedlemmer, og nettopp dette hadde gjort at jeg ikke var Jesus verdt.
Da jeg skjønte dette, ble jeg bokstavelig talt fullstendig satt ut, og brukte nærmest en halvtime på å hente meg inn igjen. Dette var pulver! Aldri før hadde jeg fått en så klar forståelse av ett skrifted..!
I ettertid ser jeg at følgende vers også stemmer godt med sammenhengen:
38 Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. 39 Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!
Det å trekke seg fra organisasjonen, kan godt betegnes som å “miste sitt liv”, nettopp fordi man mister hele nettverket sitt og alt det “gode og trygge”. (Man blir også fortalt at man ikke lenger er noe verd i Jehovas øyne og med andre ord som en død, men det er en helt annen sak..) Etter å ha trukket meg, og stått for hva jeg tror på, kan jeg trygt si at jeg føler at jeg har FUNNET mitt liv igjen, - og jeg er nå lykkeligere enn noensinne!
Men det har ikke vært lett å komme helt hit.
En vanskelig prosess.
Når man begynner å tenke på å trekke seg ut av organisasjonen, begynner man samtidig å sørge. Iallefall gjorde jeg det. Jeg sørget over alle vennene jeg ville miste, over hvor sterkt jeg kom til å såre både dem og mine familiemedlemmer, og jeg fryktet hvor sinte enkelte kom til å bli over en slik skuffelse.
Jeg fryktet å få en gjeng med eldste hjem i stua, bare for å bli presset opp i ett hjørne og bli snakket fullstendig rundt (jeg er ikke flink til å ordlegge meg muntlig). Jeg var redd for å ikke ha noe som helst å forsvare meg selv med, - annet enn ting de uansett ville bortforklare, fornekte, og vri på. Uansett hva jeg hadde å vise av beviser, ville de uansett ikke ønske å se eller høre.
Samtidig gikk jeg med en gnagende og vond samvittighet ovenfor mine venner og familie, for å ha “gått bak ryggen på dem”, og ikke gitt de så mye som en bitteliten advarsel om hva som var i vente.
En stund slet jeg også med den inngrodde oppfatningen om at dersom man ikke lenger var Jehovas Vitne, var man så godt som død. Jeg hadde allerede fått høre at jeg, ved å ha kontakt med en som hadde trekt seg, syndet så grovt at jeg ville miste livet i Harmageddon, - og mine barn med meg (dette “beviste” en eldste faktisk for meg, ved å trekke paraleller til hendelsen med Noahs Ark, hvor barn mistet livet sammen med sine foreldre, fordi de ikke hadde gått inn i Arken.) Jeg gikk dermed også med en konstant dødsangst, spesielt for mine barn.
Med en slik dødsangst og følelse av motløshet, begynte jeg såvidt å føle at jeg bare kunne gå ut “i verden” og gjøre hva som helst galt, for jeg hadde uansett “ikke noe håp om evig liv”. Men det var da hjelpen kom.
- Styrk din tro.
Jeg begynte å studere enda mere grundig, med god hjelp av Far, Jesus, Den Hellige Ånd, og min kjødelige far. I begynnelsen studerte jeg i håp om å finne tilbake til “sannheten” (det er dét Jehovas Vitner kaller sin tro), men det skulle vise seg at ved å lese sammenhengen i Bibelen, ble jeg bare tatt mer og mer vekk fra den lære jeg hadde hatt, og det jeg så og forstod var så ufattelig mye mere vakkert!
Det falt stadig nye brikker på plass, og det gjør det fortsatt. Det var så mange ting jeg hadde lært på møtene som et Jehovas Vitne, som jeg aldri hadde fått til å stemme, men bare godtatt fordi “sånn er det bare”. Man skal trossalt være “føyelig”. Det merkelige var at mange av de tingene jeg ikke hadde forstått, og dermed sjekket på organisasjonens CD-rom, litteratur, og gjennom de eldste, oppfattet jeg som utrolig tungt og vanskelig å forstå, - akkurat som om at det var noe som ikke stemte.
Etterhvert som jeg studerte på egenhånd derimot, da med hjelp av Den Hellige Ånd, fikk jeg stadig fler puslebiter på plass, og det bildet jeg begynte å se var så mye lettere å forstå! Mere logisk, og mere kjærlig.
- Be om profesjonell hjelp.
Samtidig som jeg styrket min tro, gikk jeg til samtaler med en hyggelig dame på familiesenteret. Jeg var heldig å få en person som ikke ønsket å pushe meg i noen som helst retning, og som ønsket at jeg skulle være KLAR for hver og en avgjørelse jeg gjorde i livet mitt. Hun var ikke direkte imot Jehovas Vitner, men hun var helt klart imot at jeg som enkeltperson ikke skulle kunne få tro, tenke, føle og mene det jeg selv ville, og hun ønsket å styrke MIN identitet, og å få meg til å finne meg selv.
I begynnelsen var det ikke lett å prate om min barnetro ovenfor en slik instans. Jeg har vokst opp med en oppfatning av at det å oppsøke slike innstanser ikke er spesielt bra for ens tro, siden psykiatrere og psykologer da vil ønske å “legge skylden på” organisasjonen. Den gjennomsnitlige Jehovas Vitne vil derfor se på det å få slik hjelp “utenfra” som noe ganske usikkert, og noe negativt ladet. Ett vitne med en inndoktrinert lojalitet ovenfor organisasjonen vil automatisk avfeie at problemene i ens liv kan ha noe som helst med DEN å gjøre, og ikke ønske å snakke om det. Med mindre de er kommet dithen at de går i samme tanke som det jeg gjorde da.
Siden jeg viste ønske om å komme meg ut av organisasjonen etterhvert, ble jeg anbefalt å gå til ett neste trinn:
- Skape ett nytt nettverk.
Som ett Jehovas Vitne blir man opplært til at det er kun blant medlemmene at man kan finne ekte og ærlige mennesker som er bra for en. Det er også slik at man bruker ALL sin tid på møter, forberedelser til disse, og feltet (forkynnelsen fra dør til dør). Derfor var dette trinnet noe ganske stort for meg. Psykriater´n min anbefalte meg på det sterkeste å tenke over de tingene jeg interesserte meg for, og å oppsøke ett nettverk som engasjerte seg i de samme tingene. Det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet nettopp ett slikt samfunn, - en liten gruppe med entusiaster som tok imot meg med åpne armer og store smil.
Jeg begynte også å prate mere med andre mennesker i hverdagen min, blant annet foreldrene til andre barn i barnehagen og skolen hvor mine barn hørte til, og jeg var til og med så heldig at jeg allerede HADDE barndomsvenner som var “ikke-troende” og alltid hadde vært der for meg.
Jeg begynte å få ett liv på utsiden, og ble etterhvert klar til å bli “født på ny”.
Tiden var inne for å ta ett valg.
Fra jeg begynte å få meg ett nettverk, til jeg trakk meg, gikk det ikke lange tiden. Psykriateren min var igrunn ganske overrasket over min raske gjennomføring, og tydeligvis også litt bekymret for om dette ville gå bra.
Som jeg nevnte tidligere, hadde jeg valgt å skrive ett forklarende brev til mine venner, familie og bekjente hvor jeg informerte om mitt valg. Jeg må innrømme at jeg gjorde det på en ganske taktisk måte, for jeg sendte først ut en pulje med brev til kun “vanlige” JV´s, og først etter mange dager, sendte jeg ut brevene til de “eldste”. Dette med den hensikt at jeg ikke ønsket at de eldste skulle rekke å hindre de andre medlemmene i å lese brevet mitt, og å tenke selv.
Jeg ble møtt med mange forskjellige reaksjoner etterhvert som de forskjellige mottok brevene sine; noen reagerte med voldsom sinne, andre viste respekt og forståelse og ønsket meg alt godt videre i livet, og flere ble skikkelig såret og lei seg. De eldste hørte jeg ingenting fra, med unntak av en sms fra “presiderende” der det stod at de hadde mottatt mitt brev og ville “ta det til etteretning”. Fra og med dagen det var blitt opplyst, hørte jeg ikke lenger noe fra noen av dem; - med unntak av de som har kontaktet meg i ettertid fordi de selv tviler/tvilte.
Jeg var så lykkelig og kunne plutselig utbryte “jeg er friiiii!!!”, bare for å høre av enkelte at “du kan kanskje føle det slik nå, men det går nok over”. Jeg ventet litt tvilende på at det skulle skje, men det har det ennå ikke gjort. Jeg føler meg ennå lykkelig, lettet, modig og FRI som følge av det valget jeg tok. Dessuten så fikk jeg oppleve noe ganske så herlig.
Jeg ble forelsket i verden.
Som ett Jehovas Vitne blir man alltid advart mot å “elske denne verden og alt som er i den”. Siden jeg er vokst opp med å tro at “alle som ikke er JV uansett skal dø”, og at “alle andre er dårlig omgang, og dårlig omgang ødelegger gode vaner”, - i tillegg til det klare budskapet om at “det er kun blant Jehovas Vitner at du kan finne hundre prosent ærlige mennesker som du kan stole på”, - ble jeg veldig overrasket da jeg oppdaget det stikk motsatte da jeg kom “på utsiden”.
Overalt dukket det opp herlige mennesker som bare ønsket meg godt.
Én person jeg bare såvidt hadde snakket med én gang før, tilbød seg helt uten videre å kjøre meg lange veien hjem, for så å hente meg igjen senere på dagen, slik at vi sammen kunne hente gutten min på skolen og kjøre oss hjem igjen. Dette fordi jeg stod uten bil den dagen..
En annen jente hadde jeg gått på kurs med noen år i forveien, uten å ha hatt noe med henne å gjøre, fordi hun jo var “dårlig omgang”, - bare for å oppdage at denne personen er ett helt fantastisk menneske, som attpåtil stilte opp for meg med en gang jeg ba om hjelp og virkelig trengte det.
Jeg fikk en fabelaktig sjef, som også var Kristen og på den måten kunne “holde meg i havn” i min mest turbulente tid, - og det var mange flere mennesker i tilværelsen min som alle støttet og oppmuntret meg og mine i hverdagen. Det gjør de fortsatt.
Det har nå gått ett år siden jeg trakk meg ut av Jehovas Vitners organisasjon, og jeg blir stadig mere glad i den omgangskretsen jeg har. Jeg blir stadig vekk bedt inn på kaffe hos folk jeg nesten ikke kjenner, jeg har lange samtaler med andre foreldre om alt i hverdagen, og dersom man kommer inn på religiøse spørsmål, kan jeg fortelle hva jeg tror på, uten å møte respektløshet, skråsikkerthet, eller fordømmelse fra deres side.
Det er ganske overraskende å se at de eneste “oppfarende” menneskene jeg har vært borti, alle er Jehovas Vitner. Det er også veldig tankevekkende at jeg ennå ikke har hørt noen baksnakking, ikke sett noe dobbeltmoral, ikke vært vitne til noen som helst utsvevende oppførsel, og ikke havnet i noen “såpeopera” blant de såkalte “verdslige” her “ute i verden”. I mine øyne oppfører disse såkalte “ikke-troende” seg mye bedre enn så utrolig mange av tilfellene jeg var borti innenfor menighetene.
Enda en ting som stadig vekk overrasker meg, er at det dukker opp troende/kristne mennesker overalt, og på de mest utenkelige steder. For en som har vokst opp med en tro på at “det er kun JV´s som kan Bibelen ut og inn”, er det veldig fasinerende å se at slike tilfeldige mennesker har en slik inngående kunnskap i Guds Ord, og å høre dem sitere til og med skrifsteder jeg selv ikke har oppdaget før.
Livet på utsiden er slettes ikke verst!
Jeg sier ikke at måten jeg gjorde det på, er den rette måten. Men jeg håper at dere iallefall fikk noen tips om hvordan man kan gjøre det.
Mine tips til dere vil helst være:
- å følge hjertet,
- styrke troen,
- skape relasjoner og trygge rammer utenfor, og
- trekke deg ut kun dersom du føler deg psykisk stabil til det, og klar.
