Saulus - et vitne for hvem?

Det er merkelig hvordan ting kan passere ens oppmerksomhet over lang tid, for så å plutselig stå helt klart for én! Har du opplevd noe slik?

Her om dagen opplevde jeg det.

Det henger sammen med mange faktorer - naturligvis. For det første vil man jo - som et gammelt JV - være innpodet med en rekke ´sannheter´ hvorav én av dem er at alle de som nevnes i Bibelen var Jehovas Vitner, med Abel som det første hvis jeg husker rett. Nå. Det var naturligvis ikke slik i virkeligheten, dette er det bare organisasjonen som hevder. 

Vi skal nå se på ett eksempel på nettopp dette; overskriften avslører vel hva jeg har i tankene?

Jeg går ut fra at du har hørt om Saulus (som også het Paulus)? 

Han beskriver seg selv slik i 

Fil 3:

 5 Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins stamme, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer,  6 en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven.

Jeg understreker noen nøkellord som viser at Saulus virkelig var en Israelitt, altså av dét folket som Jehova hadde sagt følgende om i Jesaja 43:

10 Dere er mine vitner,

          sier Herren,...

Han var følgelig et Jehovas Vitne. Om noen hadde rett til å kalle seg ved dette navnet, så er det Jødene før og på Jesu tid. Ingen andre har rett til å kalle seg ved dette navnet, for denne utnevnelsen gjaldt bare dem, og ingen andre. Vi skal se på hva som videre skjedde med Saulus for å utdype dette.

Som et vitne for Jehova var det ingen tvil om hvordan han betraktet og behandlet Kristi etterfølgere! 
Se bare hva som sies om han i 

Apgj 9:

1 Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten  2 og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem. 

Det er ingen tvil om at han virkelig brant for i sin tro på Jehova, er det? Han var naturligvis av den mening at man ikke skulle ha noen annen Gud enn Jehova; dét hadde han lært fra Moseloven, og etter hans forståelse - på dette tidspunktet av hans liv - gjaldt den fremdeles. 

Men - ting hadde endret seg..

For i sin iver hadde han oversett at alle profetenes utsagn hadde vist frem mot noe spesielt som skulle komme. Det er jo også mulig at han hadde et våkent øye for dette, men i virvaret av ´kristusser´ på den tiden, var han ikke i stand til å kunne skjeldne hvem som var den sanne Guds Sønn. (Fra historien kjenner vi til at det var mange som stod frem omtrent samtidig og hevdet å være den lovte befrieren, Kristus)

Uansett hva som var bakgrunnen så var Saulus i allefall helt klar når det gjalt de Kristne; de hadde ikke livets rett. Denne gruppen måtte forfølges og jages vekk fra Israels område; helst skulle de drepes.

Men - én dag var han på vei mot Damaskus - i forfølgelses øyemed.. Plutselig skjer det noe som endrer ham.

Apgj 9:

3 Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.  4 Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»

Hvordan tror du Saulus reagerte på dette? Hvordan ville du ha reagert hvis du plutselig ble omgitt av et veldig lys og noen talte til deg fra himmelen? Riktignok trodde han på Jehova; men han hadde aldri hørt om noe lignende dette! Ikke rart at han falt til jorden!

Men hva var det stemmen sa?

5 «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. 

Jammen, Saulus - her kalt Saul, var da et Jehovas Vitne - ute i et presserende arbeide for å opphøye Jehovas navn?! Hvordan kunne det ha seg at han i virkeligheten forfulgte den som Jehova hadde lovt skulle komme? Vel - spør deg selv hvordan du ser på alle dem som kaller seg kristne - men som ikke er medlemmer av Jehovas Vitners organisasjon.. Hvordan kan det ha seg at medlemmene der ser ned på og kaster vrak på alle de andre kristne - akkurat slik Israels folk gjorde på og før Jesu tid? Hvordan kan det ha seg at medlemmene fordømmer alle andre kristne som vantro og verdslige, som ikke vil ha en sjanse i harmageddon dersom de ikke vender om og blir medlem av denne organisasjon?

I begge tilfelle - både i Paulus´ og dagens Jehovas Vitners tilfelle - er det opplæringen som er feil. Saulus hadde sin bakgrunn fra skriftlærde, veldig dyktige og meget skriftkundige personer. Dét har også medlemmene av Jehovas Vitners organisasjon i vår tid; det hersker ingen tvil om at deres ledere helt opp til toppen, er skriftlærde, og meget dyktige. Men - hva hjalp dét i tilfellet med Saulus?! 

Hvordan reagerte Saulus? 

 8 Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus.  9 I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.

Man kan vel kanskje si at hans blindhet kunne være forårsaket av det voldsomme lyset; men dét virker ikke rimelig, for de som fulgte med ham så ikke noe særskilt; de hørte bare stemmen. Så den nærliggende tanke - for meg i allefall - er at han ble nærmest som paralysert av det sjokk det må ha vært å plutselig innse at alt det han hadde trodd på nå viste seg å ha brakt ham i feil retning! Nettopp det fakta at han hverken spiste eller drakk noe i tre dager synes å bekrefte dette; et menneske som opplever så radikale endringer i sin indre tankeverden mister enhver kontakt med sine fysiske behov; de er som lamslått. 

Det er noe av det samme som hender med Vitner som plutselig forstår at dét de blir fortalt ikke stemmer helt, og når de innser fakta oppleves dette meget frustrerende; de kommer inn i et vakuum der de ikke vet hva de skal ta seg til.. Og ettersom de ikke har noen oppskrift å følge som ville ha hjulpet dem videre i troen på Jesus og dermed også på Jehova, så kan det gå riktig galt med dem. I værste fall vender de tilbake til organisajonen - værst er dette fordi de jo ikke har noen tiltro til den, men mangler alternativer - eller så vender de tilbake til fyll og festing, ja de kan ende opp slik de var før de kjempet seg inn i organisasjonen. Men nå er det enda verre, for nå har de blitt lært opp til at dersom de forlater organisasjonen så er det ikke lenger noen redning for dem.. Dette er naturligvis også en løgn. 

Jesus døde ikke for organisasjonens medlemmer, men for alle mennesker. Så enkelt er det med den saken. Derfor har organisasjonen like lite for seg som den Jødiske tro hadde etter Kristi oppstandelse; alt som før var skrevet skulle vise hen til Jesus; det er dette oppdrag enhver kristen organisasjon eller gruppe har i vår tid - å vise veien til Ham. Men akkurat som den Jødiske tro og lovverk ikke kunne frelse noen, så kan heller ikke noen organisasjons meninger og lovverk frelse sine medlemmer.

Så hvilket oppdrag fikk nå Saulus? Skulle han fortsette å bringe ut Jehovas navn og kjempe for dét? (det er jo dét som er det viktigste for Jehovas Vitner i vår tid, er det ikke?)

La oss følge berettningen:

Apgj 9:

10 I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» 11 Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber. 12 Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.» 13 Men Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.» 15 Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.

!!!

Hva skjedde med Jehovas Vitnet Saulus?!? Plutselig skulle han ikke lenger være dét; den tiden var over! Fra nå av skulle han bære frem Jesu navn for hedningene, konger og også for Jehovas Vitner!! (ja, for Israels folk regnet seg fremdeles som Hans vitner - de er til og med kjent ved dette navn den dag i dag. Alle vet at Jehova er Jødenes Gud, gjør de ikke?) 

Så får Saulus sine instrukser via Ananias - en disippel i Damaskus, Syria.

17 Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.» 

Som du ser så var Ananias en Kristen bror; han var umiddelbart villig til å ta vel imot Saulus - til tross for at han kjente hans bakgrunn.. Dette er en meget interessant holdning, er det ikke? Noe vi bør lære av..

Men hva var det som skjedde med Saulus da han fikk besøk av Ananias, la du merke til dét? Saulus ble ¨fylt av Den hellige ånd.» 

Er nå dette så betydningsfullt?
Ja, for dersom vi skal forstå hvilke krefter det er som påvirker oss i vår tid og hvor vi kan regne med å finne dem, så må vi også innse at den Hellige ånds kraft ikke kan virke i og på dem som ikke anerkjenner Jesus som den Han er. 

Det var ikke den hellige ånd som påvirket Saulus til å forfølge de første Kristne, var det? 
Det var heller ikke den hellige ånd som stod bak de konklusjoner Saulus hadde trukket angående de Kristne, basert på den kunnskap han hadde tilegnet seg før. 

Selvfølgelig var det den hellige ånd som lot nedskrive loven og påvirket profetene til å nedtegne sine profetier; men når tiden var inne skiftet ånden retning; det var ikke åndens feil at ikke menneskene godtok den Jehova hadde sendt, var det? Av denne grunn kan man ikke påstå at det var ånden som påvirket Saulus til å forfølge de Kristne - selv om jeg aldri har hørt noen si noe slik heller..

Men - jeg nevner dette fordi vi må forstå at for å få del i den hellige ånd så må vi være våkne for hva Gud har latt nedtegne angående Jesus. Saulus fikk tilgang på ånden med én gang han våknet og han endret sitt liv totalt og ble en kjempe i utbredelsen av den Kristne tro i det første århundre; ja - ikke bare da; vi leser fremdeles hans skrifter! 

Hvordan reagerte datidens Jehovas Vitner på denne endringen hos Saulus?

23 En god stund senere la jødene planer om å drepe ham. 24 Saulus fikk høre om denne sammensvergelsen. Døgnet rundt holdt de vakt, også ved byportene, for å få ham drept, 25 men disiplene hans fikk ham ut om natten; de firte ham ned langs muren i en kurv. 

Ja, det var harde bud den gangen! Men stopp litt nå.. Hva er det Jehovas Vitner driver på med i vår tid? De er riktignok et fredelig folk, de tar ikke opp fysiske våpen og driver krig mot sine medkristene; men de slår sine medtjenere - slik Jesus sier det i

Matt 24:

49 og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter.

Hvordan slår de? De fordømmer andres lære; kanskje er det noe der som ikke er riktig, men Paulus viser helt klart hvordan man skulle behandle andres manglende modenhet i 

Rom 14:

14

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.  2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.  3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.  4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.

     5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.  6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.  7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.  8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.  9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. 10 Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol,..

22 Den tro du har, skal du ha for deg selv, for Guds ansikt. Salig er den som ikke dømmer seg selv på grunn av det han velger.

Å legge seg opp i andres tro og forståelse er følgelig ikke riktig; har de godtatt Jesus som Guds Sønn står de i nøyaktig det samme forhold til Far som oss, og vi skal respektere at ikke alle har like stor forståelse av Guds ord. Det da heller ikke kunnskapsmengde det kommer an på; det er troen på Jesus som er avgjørende. Man trenger ikke å være professor i Kristenlære for å oppnå godkjennelse hos Far; tror man på den Han sendte så er dét tilstrekkelig for Ham. Det er dette som kalles nåden. Nåde er noe du ikke har, eller kan gjøre deg, fortjent til å få; men du har fått den like fullt. 

Så Saulus måtte slutte å opphøye Jehovas navn på den måten han hadde gjort det så lenge. Nå var det en ny regel som gjaldt:

Joh 5:

23 for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Far. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far, han som har sendt ham.

Men det spesielle med den Kristne lære er at man ikke kan komme forbi Jehovas navn; for å kunne gi ære til Sønnen må man også ære Far; Jehova. På den andre siden kan man ikke gi ære til Jehova dersom man ikke samtidig opphøyer Sønnen. En Kristen må mao opphøye begge to. Begge innehar en posisjon som den Kristne må kjenne til og respektere. 

Det er derfor ikke riktig å utelukkende fokusere på Jesus, men heller ikke riktig å utelukkende fokusere på Jehova. Disse er så samkjørt at ved å gi ære til den éne gir man faktisk ære til den andre. Det er imidlertid verd å merke seg at Bibelen aldri sier det motsatte, altså: Den som ikke ærer Faderen, ærer heller ikke Sønnen,  og dét er nettopp fordi vi som mennesker er fullstendig avhengige av Sønnens rolle som frelser. 

Jesus var tildelt denne rollen, og oppfylte den til fulle. Det er fremdeles Hans navn vi må påkalle for å kunne komme i kontakt med Far.

La meg illustrere dette:

Du ønsker å snakke med Kongen i det landet du bor i, så du tar opp telefonboken og begynner å lete etter kongens navn. La oss si Kong Harald. Tror du du finner dét navnet? Ikke? 
Hva med ´slottet´? Nei. Men dersom du søker under ´det kongelige hoff´ finner du et nummer. Du ringer - men du får ikke snakke med Kong Harald sånn uten videre, gjør du? 

Nei. Det er en rekke personer du må snakke med før du kommer frem til majesteten selv.

Slik er det med din kontakt med Jehova også; du snakker ikke direkte til Ham, for det er ikke slik Han har arrangert det. Du må respektere Hans ordning. Den går ut på at du må henvende deg til Ham via Hans Sønn. 
Så viktig er Sønnen. Du får ikke snakke med Jehova hvis du ikke går gjennom sønnen.

Det er bare å akseptere dette, for den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far.

Nå, Saulus sluttet følgelig å fokusere på navnet Jehova, men dét betyr ikke at han glemte Ham! Nei, dét er sikkert og visst!

Men også i dette forholdet skjedde det en endring. Fra å ha vært Saulus´s Gud ble han som en Kristen klar over at Jehova hadde fått en ny rolle i forhold til dem som trodde på den Han hadde sendt - Jesus. 

Dette forhold understreker han i hvert eneste brev han i ettertid skriver til menighetene han oppretter, og også i alle taler og bønner. Jeg viser bare til ett tilfelle her, for det finnes så uendelig mange av dem at dette burde være ´barnelærdom´ for de aller fleste:

1 Kor 1:

 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 

Du finner ikke navnet Jehova nevnt i noen av brevene eller bøkene i DNT. Selvfølgelig har Jehovas Vitner satt det inn der de har funnet det ´passende´; men i grunnteksten finnes navnet ikke. 

(Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å sjekke King James versjonen som ´Ny verden oversettelse´ er basert på; du finner den i Selskapets egen ¨The Kindom interlinear translation of the holy scriptures¨ fra 1969; der finnes et utall av eksempler på hvordan oversetterne har satt inn navnet Jehova der King James sier ´the Lord´, og hvor grunnteksten bruker det Greske ordet for Herren - grunnteksten kan du selv sammenligne med i denne boken. Det fine ved denne boken er jo at den faktisk inneholder tre tekster, den greske, en ord-for-ord-oversettelse av den Greske til Engelsk, og den endelige Engelske tekst som organisasjonens oversettere har kommet frem til. Det er vanskelig å finne en mer avslørende publikasjon enn denne. Avslørende hva gjelder organisasjonens avvik fra grunntekstene angår.) 

Dersom det var i Jehovas hensikt at Hans navn skulle kunngjøres vidt og bredt er jeg fullstendig overbevist om at Hans navn ville ha stått overalt i DNTs grunntekster; Han har da makt nok til å få dette til, ikke sant? - men dét gjør det ikke. Hvorfor? Fordi Han ønsker at alle skal komme til tro på ´den Han har sendt´, Hans enbårne Sønn, av den grunn at det er denne ordningen Han har iverksatt. Ved å fokusere på seg selv ville Han ha lagt hindringer i veien for at menneskene skulle kunne komme til redningen. Dét ville være som å kaste ut en redningsline - og så slippe linen når vedkommende får tak i den..

Du har sikkert hørt uttrykket ¨ære den som æres skal¨. Ja, det mener virkelig også Jehova; og Han har sagt at vi skal ære Hans sønn, og dermed gi Ham ære. 

Hvor ofte har jeg ikke hørt at vi ikke må ære skapningen - og da underforstått Jesus - fra Jehovas Vitners munn. Jeg håper at de snart slutter å komme med sånt vrøvl; dette var jo selve hovedgrunnen til at Jødene i sin tid ikke kunne få fortsette som Guds folk; de ville ikke godta den rolle Jesus fra Nasaret hadde som Guds Sønn og dermed den Han hadde sendt. Jesus skal tilbes og gis ære, slik du vil tilbe og gi Jehova ære; det er Jehova selv som har gitt Ham denne ærefulle stilling.

Hva Saulus angår så hadde han vært en tjener for Jehova, opplært ved føttene til skriftlærde Jøder som da også var Jehovas Vitner - men han måtte legge om hele sin oppfatningsverden; det å opphøye Jehovas navn etter Jesu død var det samme som å motarbeide Jehovas vilje. Fra da måtte han opphøye Jesu navn overalt - og dette var han jo slett ikke alene om! Husker du hva som skulle være hovedoppgaven til den hellige ånd, talsmannen, og sannhetens ånd?

Joh 16:

14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 

Ved å opphøye og ære Jesus er du dermed på samme side som den hellige ånd. Ønsker du ikke å få del i denne? 

Da må du gi Jesus den ære som tilfaller Ham. 

Fil 2:

10 I Jesu navn skal derfor

          hvert kne bøye seg,

            i himmelen, på jorden og under jorden,

          

    11 og hver tunge skal bekjenne

          at Jesus Kristus er Herre,

            til Gud Faders ære!

 Hvis du ikke enda har begynt å gjøre dette vil det uten tvil nå være på tide å begynne. Det hersker vel ingen tvil om at vi virkelig lever i de siste dager av denne tingenes ordning? 

Men ikke la tiden skremme deg; din innvielse til Jesus bør være på bakgrunn av forståelse og kjærlighet, ikke pga skremselspropaganda.

Husk hva Han selv sa iflg.

Lukas 21:

 8 Han svarte:

        «Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! Tiden er kommet!’ Men følg dem ikke. 

Alle disse søker å få medlemmer; det er ikke Jesus de egentlig er ute etter å opphøye, Han er bare et middel de bruker for å oppnå sin hensikt. Men Jesus lar seg ikke bruke på en slik måte.
Han vil spy dem ut av sin munn og overlate dem til ødeleggelsens ild. (Jeg snakker nå om lederne; de av medlemmene som tror på Jesus vil naturligvis få sin lønn. Dette fordi det ikke er det enkelte menneskes feil at det har blitt villedet eller forført; derfor har de som leder så mye større ansvar - og vil komme til å bli stilt til ansvar. Disse - lederne - vil få samme skjebne som Moses fikk da han endelig hadde ført folket helt frem til det lovte land - han ble nektet adgang. 

Jesus sier det slik i

Matt 7:

22 Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’

Poenget her er ordene ´har ikke vi´ og så det faktum at de viser til sine gjerninger som årsak for at de burde bli frelst. Hadde de snudd på flisa og vist til Hans gjerninger ville de med sikkerhet ha fått frelsen.

De/vi bør heller si: ¨du ofret ditt liv for oss Herre, ved ditt offer gjorde du oss rettferdige og fullkomne i Fars øyne, og du har utført mektige gjerninger via oss! Måtte du være lovprist!¨

Kan du se  forskjellen på det å være under Jesu bør og det å være underlagt en organiasjons byrder? Under Jesu bør finner du hvile - fodi Han har gjort alt som forlanges. Mens under organisasjonens byrde må du utføre den ene troshandlingen etter den andre og vandre i stadig uro med hensyn til din frelse.  

Jesus har utført sin oppgave; du kan hvile fordi Han har satt seg ved sin Fars side; Hans oppgave er fullført - du er rettferdigjort av denne grunn. 

Rom 8:

38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Vier du ditt liv til organisasjonen vil du alltid være opptatt av gjerninger for din frelse, og være urolig. 

Vier du ditt liv til den ordning Faderen, Sønnen og den hellige ånd har iverksatt for å gi deg nåden ved Jesu offer, vil du for alltid føle hvile i ditt hjerte og sinn.

Men det er jo ditt valg.