Men Jesus sa: ¨Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Det finnes endel ord og uttrykk i Bibelen jeg fra tid til annen går og grunner over. Ett av disse er Jesu ord, slik Lukas gjengir de.

Det første som faller en inn er jo den utrolige instilling Jesus hadde overfor dem som faktisk skulle ta livet Hans! Ville du ha sagt noe slikt om en som var i ferd med å ta ditt liv? Vel - kanskje, for Jesus er faktisk ikke alene om å si noe slikt i Bibelen; det finnes andre som har en lignende instilling. 

I Apgj 6 fortelles det om en mann ved navn Stefanus som var en mann fylt av tro og hellig ånd. Han - og endel andre menn - ble gitt å ta seg av praktiske gjøremål i menigheten. Stefanus var imidlertid en mann med mye av den hellige ånd; han satt ikke stille med sin kunnskap! Følgelig fikk han raskt motstandere.. Dette førte til at følgende utspant seg:

Apg 7: 

54 Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham. 55 Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58 De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. 59 Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.

Nå kan man umiddelbart trekke frem endel interessante poeng i disse ordene, ikke sant? 

• de som er fylt av hellig ånd har sitt håp knyttet til himmelen; til Jesu offer og Jehovas løfter.
• De får en innsikt andre ikke kan få del i; dette fordi ånden ikke kan virke gjennom mennesker som lar seg lede av kjødets gjerninger - beskrevet i Gal 5: 17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil. ...
• De som har del i den hellige ånd vil alltid bli forfulgt av dem som ikke har del i den.
• Dét å ha del i den hellige ånd medfører at man har et langt større overblikk enn dem som er uten ånden; man ser en mye større del av helheten. De som er av kjødet ser bare de nære ting, mens de som har del i ånden kan se inn i himmelen, ja inn i fremtiden; via Guds ord. De får ved dette en langt større forankring, en forankring de virkelig har behov for - fordi de vil bli utsatt for Satans angrep i langt større grad enn de som ligger under for kjødet. (Med uttrykket ´kjødet´ sikter både Paulus og jeg til dem som var underlagt moseloven; og slik dé mente seg underlagt den, mener andre i vår tid seg underlagt andre lover og regler - som kommer fra mennesker eller organisasjoner. Har man imidlertid Guds ånd, er man frigjort fra slike ´lovgivere´. De kan ikke lede noen til frelse, de kan bare lede dem etter seg selv: Gal 4:17 Den iver disse andre viser for dere, er ikke av det gode. De vil bare skille dere ut for å vinne dere som tilhengere. 
• Stefanus var ikke i tvil om at Jesus ville ta imot hans ånd - 

Men hva er forskjellen på Jesus og Stefanus´ utsagn? Sikter begges ord til den umiddelbare handling som ble utført - mordhandlingen? 

Ved første øyekast kan det fortone seg slik, ikke sant? Men dersom du begynner å tenke deg om, så åpnes det noen nye tanker. Dét å kunne komme med en slik henstilling - vitner ikke dét i seg selv om en mye dypere innsikt og forståelse enn det som vanlig er? 

Selvfølgelig viser det en enorm kjærlighet - hvem kan vel åpent tilgi sine drapsmenn i dødsøyeblikket uten å ha en utrolig grad av kjærlighet? 

Husker du hva åndens frukter er? Gal 5: 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 tålsomhet og selvbeherskelse.

Så det kan ikke herske noen tvil om at både Jesus og Stafanus virkelig var fylt til randen av den hellige ånd! Men dette åpner for endel tanker vi bør gjøre oss, gjør det ikke?

Dersom vi hevder å ha del i den hellige ånd; hvordan ser vi da på våre motstandere? Viser vi dem den samme type kjærlighet som Jesus og Stefanus? Eller ser vi på dem som dødsdømte - fordi de ikke tror det samme som oss? Har vi sann glede i hjertet? Eller går vi å henger med hodet i frykt for å handle galt og da miste det evige liv? Har vi et fredelig sinn overfor dem? Eller hevder vi vår posisjon som Guds utvalgte folk - og fornedrer dermed ´de andre´? Har vi overbærenhet med andre kristne når de gir uttrykk for tanker og ideer som vi - på bakgrunn av vårt nitidige studie av Guds ord (jeg sikter her virkelig til Hans ord - ikke til det som står i diverse Kristne tidsskrifter) med tydelighet kan se er i strid med Hans ord? Forstår vi at Jesu offer også dekker over deres syndige tilstand? Er vi av denne grunn alltid vennlige overfor alle? Viser vi alltid godhet - slik Jehova gjør ved å dele ut livets gave til alle? Er vår godhet en godhet som deles ut uten at de andre har gjort seg fortjent til den? Slik er jo Hans godhet, ikke sant? 

Er vi trofaste overfor andre? Jesus og Stafanus viste sin trofasthet ved å fullføre sine gjerninger - til beste for andre. Hvordan er det med oss? Hva med tålsomhet? Tåler du at andre ´hakker´ på deg uavbrutt, yter vedvarende motstand mot deg - kanskje de mobber deg for din tro.. Klarer du da å vise selvbeherskelse? Eller hva med ting som frister deg? Har du da selvbeherskelse? 

Vi må alle svare for oss selv, naturligvis. Men både Jesus og Stafanus viste virkelig hva det ville si å ha Guds ånd, gjorde de ikke?

En annen side ved Jesu uttalelse er at den går dypere enn til dette åpenbare. Det var noe langt mere som stod på spill enn deres umiddelbare handlinger; det var mer som ble avgjort ved deres handlinger enn bare dét at de tok livet av Ham.

Vi må huske at Jehova hadde utvalgt seg dette folket som sitt eget folk. De var i sannhet ikke ett hvilket som helst folk! Hvis de hadde godtatt Jesus som den ´lovte ætt´ hadde de virkelig kommet til å fortsette som Hans folk; og dét ville ha medført at dé hadde hatt rett på en særstilling i fremtiden. Dersom disse hadde vært trofaste ville det vært dem som ville ha innehatt den rolle som de Kristne nå har fått. Da ville det ha vært dem som var rettferdiget i forhold til Jehova; men de vraket den eneste som kunne ha ført dem inn i denne stillingen - Jesus. 

De visste rett og slett ikke hvilke fantastiske ting de sa nei til. De mistet sin stilling som Guds folk, og det Jødiske folk har vært forfulgt siden den gang; men Kristendommen har vokst og hatt fremgang. 

Jesu utsagn fikk dermed en noe dypere betydning, ikke sant? Og når vi ser hvordan enkeltpersoner fra den Jødiske nasjon gikk over til Kristendommen, forstår vi at Jesu oppfordring i sannhet har blitt etterfulgt av Jehova! De har fått del i samme tilgivelse som resten av verdens mennesker - til tross for at de som folk betraktet altså vraket Jesu offer. 

Heri ligger det enda et viktig poeng: Jesu offer gjelder hvert enkelt menneske. Ikke grupper. Ikke organisasjons medlemmer. Det er individuelt, fordi et menneskes tro ikke avhenger av medlemsskap eller gruppetilhørlighet. 

Hvis datidens Israel, ikke kunne fortsette å være Hans folk - som nasjon  betraktet - hvorfor skulle vi da trekke den sluttning at noen annen gruppe eller ´folk´ skulle kunne inneha denne posisjon i vår tid? Finnes det i virkeligheten så mye som ett eneste Bibelsk argument som taler til fordel for denne idé? 

Hverken den Kristne historie eller det nye testamentet viser en slik løsning. Tvert imot. Alt vi finner er berettninger om hvordan enkeltpersoner kom til tro på Jesus; uansett hvor de bodde eller hva de hadde som kulturell bakgrunn, yrke eller klesdrakter - å tro på Jesus som verdens frelser var noe de gjorde individuelt og hadde ingenting å gjøre med hvor de befant seg eller hvem de var sammen med. Et menneskes frelse avgjøres ikke på bakgrunn av slike ting.

Likevel er det akkurat dét Selskapet Vakttårnet hevder...

Se hva de skrev i Vakttårnet fra VT 1 Sept 1989 side 19, avsn 7:

¨Bare Jehovas vitner, som enten tilhører den salvede rest eller den ´store skare´, og som utgjør en forent organisasjon under den høyeste Organisators beskyttelse, har ifølge Bibelen håp om å få overleve den forestående enden på den nåværende, dødsdømte ordning, som Satan hersker over.¨

Det er egentlig ikke så mye å si om dette. Ordene taler for seg selv, ikke sant? Det strider mot gjenløsningsofferet. Det er utrolig at en organisasjon som denne kan komme med en slik uttalelse uten engang å nevne Jesu betydning, og uten å nevne at frelsen ene og alene avhenger av Hans gjerning. Dét sier jo Skriften, ikke sant? 

Konsekvensen blir jo at man blir nødt til å stille spørsmål ved denne organisasjonens ærlighet og påståtte tro på Jesus. 

Så er da heller ikke frelsen et særlig stort tema i deres lære; dén utgjør muligens étt kapittel i deres lære; i Det nye testamentet utgjør den selve fundamentet i den Kristnes tro.  Men så er da heller ikke Jehovas Vitner egentlig Kristne; hadde de vært dét ville de ha båret Jesu navn, slik Han påbød sine etterfølgere å gjøre. I stedet bærer de frem Jødenes Guds navn jorden over. Jehova. Ikke slik å forstå at dét er galt å opplyse folk flest om at universets overherre heter Jehova - men hva frelsen angår har vi et annet navn å forholde oss til, ikke sant? (Jvnf Apgj 4: 10, som viser at det er Jesu navn det dreier seg om, og vers 

12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»)

Det er kun ved å godta både den posisjon Jehova har, og den posisjon Jesus er gitt vi kan oppnå et rettferdiget forhold til Jehova. Jvnf Rom 4: 24, og Rom 5: 1.

Da Jesus uttalte sine ord på korset - Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør - var både Han og Jødene underlagt Moseloven; den gjaldt helt intil Han døde. Så ved å ta livet av en fullstendig skyldfri mann, begikk Guds eget folk virkelig et kollektivt brudd på hele loven. De var fordømt. Ja, de hadde egentlig ingen sjanse overhode, for de hadde brutt den gang på gang uansett.

Jehovas Vitner - som hever sin organisasjon opp på en plass den ikke fortjener - bryter alle prinsipper vedr. den hellige ånd pga. sin avhengighet av organisasjonen. Du kan bare vurdere Guds ånds frukter opp mot kjødets gjerninger og se hvilken de legger for dagen. 

Den som følger dem kommer til å høste av de frukter organisasjonen gir. Hvilke er dét?

Intoleranse. Uvennlighet. Uforsonlighet. Stolthet. Fordømmelse. Uro i hjertet. Frykt. Misunnelse. Selvopphøyelse. Manglende selvbeherskelse. Ukjærlig instilling til andre (at man forkynner til andre er ikke et uttrykk for sann kjærlighet; Jesus døde for mennesker som ikke fortjente det - uten å rose seg av dette. Men JV har gjort forkynnelsen til et ´tegn´ på at de er Guds folk. Det er en av de mange gjerningene de må utføre for å ha håp om frelsen. Hvor kjærlig er en slik tjeneste? Med trussel om evig tilintetgjørelse hengende over hodet, går de fra dør til dør.. man kan ikke annet enn å ha vondt av dem. Hvor anderledes er det ikke med dem som har kommet inn under Kristi åk! De finner hvile! Og fred). 

Vel, jeg må være litt forsiktig, for jeg skal jo heller ikke fordømme noen. Dét håper jeg da også at mine lesere forstår at jeg ikke gjør; jeg fordømmer ikke enkeltpersoner - hvert enkelt Jehovas Vitne er like oppriktig i sin tro som du og jeg - men jeg fordømmer den rolle organisasjonen har tatt i deres liv og tro. Den er ikke berettiget.

Vi kan bare si som Jesus og Stefanus: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Tilgi medlemmene, for de vet ikke hva de gjør. 

@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@

Det har blitt vist meg en enda dypere betydning av disse ordene enn de ovenfor nevnte..

Selv om vi nok kan anvende Stefanus´s ord på andre mennesker som handler uten å vite hva de gjør når de forfølger de Kristne, så ligger det en mye dypere tanke bak Jesu ord.

Når Jesus sa dette hadde Han ikke selve handlingen - dét at Jødene drepte Ham - i tankene, selv om det ved første øyekast kan se slik ut. Hva var det så Han mente?

Jo, vi kjenner jo til at hele det gamle testamentet er fullt med profetier om Hans komme. Det var ingen skjult begivenhet for Jødene; de gikk og ventet på at Han skulle stå frem! De som har regnet på det, mener at det finnes et sted rundt 300 profetier som viser til Jesus i DGT. Så det var stor spenning i hele Israel på denne tiden! 

Men hva skjedde? De overså eller valgte å ikke godta den vår Far sendte! Jada - og så drepte de Ham endatil.. Dét var ikke særlig klokt, var det? For hva hadde konsekvensen vært dersom de IKKE hadde  drept Ham, men derimot hadde hyllet Ham som den Han var, Guds utsendte og lovte Sønn og menneskehetens frelser, samt DERES Konge? Da måtte Guds Rike ha tatt makten der og da - og det var dette de ikke hadde noen forståelse av - konsekvensen av sine handlinger. 

Fra før var Israels folk jo Guds utvalgte folk - dé var Jehovas Vitner i ordets sanne betydning! Men fordi de kastet vrak på den Far sendte mistet de denne begunstigede stilling, og tilbudet gikk nå ut til alle som kom til tro på Jesus som Guds Sønn, slike som anerkjente at det ér Ham som er Guds utsendte, frelseren og Kongen i Guds Rike.

Så konsekvensen var at det kollektive medlemsskap i Guds Rike som Israel hadde hatt, ble tatt fra dem, og Guds Rike kunne ikke begynne der og da - noe vi selvfølgelig kan være glade for, ettersom det har gitt oss sjansen! (Med ´oss´ mener jeg alle ikke-jøder, men også enkeltpersoner fra Jødene)

Når Jesus følgelig sa: ¨tilgi dem Far for de vet ikke hva de gjør¨ så hadde dette en helt annen og mye dypere mening. De tok også livet av sitt forhold til Far, de sa fra seg med-kongeretten som skulle ha vært dem til del iflg løftene. Det var dette de ikke visste.

Men dette viser oss at Far ønsker at de som tilber Ham og har Jesus som sin Herre slik Han har gitt beskjed om, skal gjøre dette av et udelt hjerte, og ikke fordi de skal få en helt spesiell plass i gjennomføringen av Fars hensikter. Jødene kjente ikke til konsekvensene av å fornekte Jesus som Guds Sønn like lite som vi vet hvilke oppgaver som ligger fremfor oss. 

Alt vi med sikkerhet kan slå fast er dette: Vi må godta at Jesus er den Far har sendt for å være vår Konge og Herre og ikke gå i samme fallgrube som Jødene gjorde: de ville bare ha én Gud og dét var Jehova. Alle som gav seg ut for å være Hans utsendte ble utsatt for skarp forfølgelse. Av samme grunn liker ikke JV såkalte karismatiske grupperinger som fokuserer veldig sterkt på Jesus..

I våre dager finnes det altså også et folk som kaller seg ved Fars navn. Disse er i en vanskelig posisjon, fordi de bare delvis anerkjenner den rolle Jesus er satt i. Problemet er at de ikke vil bøye sine knær for Ham ettersom de mener at Han er en del av skapningen og følgelig ikke skal tilbedes.. Vel, Bibelen sier noe annet. Men dette viser at Jehovas Vitner av idag faktisk går i sitt forbilde-, og sine navnebrødres fotspor. Hvordan det vil gå med disse kan man bare spekulere på, men i likhet med Israels folk, så finnes det enkeltpersoner også innen JV som helt sikkert kommer til å bli frelst, men som organisasjon betraktet...neppe.