Hvilke synder ble tilgitt ved Jesu offerdød?

Jeg hadde en svært interessant samtale med en god venn av meg her om dagen. 

Om Bibelske tema; noe som virkelig er en sjelden vare for tiden! 

Det er ikke mange man kan snakke helt åpent med om sine tanker om Bibelske temaer, for de aller fleste blir personlig støtt dersom man ikke har - eller anerkjenner - deres overbevisning, og i værste fall trekker de seg vekk fra én. 

Men, hvordan skal man da kunne komme videre i å forstå de indre dybder i Guds ord? Skal vi bare godta de læresetningene som til enhver tid måtte være tilgjengelige? Nei, dette er jo feil. Slutter man å stille spørsmål kommer man aldri videre; hvis ingen stilte spørsmål ved hvorvidt jorden var flat, slik det én gang faktisk ble hevdet, så hadde vi fortsatt gått i denne tro..

Dersom ingen hadde satt spørsmålstegn ved læren om en skjærsild og et brennende helvete, ville menneskene fremdeles ha trodd dette og levd i frykt.

Så, å stille spørsmål ved ens oppfatninger er en menneskerett og et gode vi må ta vare på!

Så hva var det vi snakket om?

Vel, egentlig var det hvilke vilkår det stilles for et menneskes forhold til Gud - hva som skal til for å bli godkjent av Ham.

Og i den forbindelse kommer man jo ikke forbi Guds nåde ved Jesu offer. Dette er vi jo helt enige om. Men hva var det Jesu offer omfattet? Er det mulig at vi bare er befridd fra én type synd; at det finnes andre typer synder vi ikke er fridd fra? 

Det er ingen tvil om at årsaken til at Jesus i det hele tatt måtte ofre sitt jordiske liv til fordel for oss alle, ligger i den arv vi alle har del i fra Adam. Dvs den nedarvede stilling menneskeheten befant seg i etter Adams fall overfor den allmektige Gud.

Dette omtales da også enkelt og greit i 

Rom 5 

¹² Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. 

Dette kalles for enkelthets skyld for den Adamittiske synd. Dette er jo en type synd vi som har levd i ettertid ikke hadde noen som helst måte å kunne komme vekk fra; altså en låst situasjon. Men var det bare denne situasjonen som ble endret - at vi er løst fra den Adamittiske synd og derfor - i utgangspunktet - står i det samme forhold til Gud som Adam gjorde før han feilet? Kan det være at vi fremdeles lever under andre betingelser for å kunne være godkjente av Gud? 

Det er ikke tvil om at Bibelen setter opp en lang liste over feil /synder vi bør ta alvorlig - men fører brudd på disse til at kristnes forhold til Skaperen står i fare? 

Dette er et vanskelig tema; det må innrømmes. Og jeg skal ikke påta meg i ha den endelige viten om dette tema heller; leseren må selv dømme og ta stilling til dette.

Men tanker om dette - dét har jeg.

La oss starte med neste vers i Rom 5:

¹³ Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov.

Paulus viser her til ´loven´, Moseloven. Selvfølgelig syndet menneskene daglig i forhold til Guds moralske normer helt fra Adams fall til de (Israels folk) fikk Loven gitt ved Moses. Og alle de andre folkeslagene levde/lever fremdeles i synd i forhold til Guds normer - selv om de ikke fikk denne loven. 

Vi må huske på at Loven bare ble gitt til Israels folk; det er faktisk en ´stammelov´ vi snakker om. At flere folk og nasjoner i ettertid har annektert den - eller deler av den - betyr ikke at de utgjør Guds folk på noen som helst måte. (Det forholder seg på samme måte når det gjelder bruken av Jehovas navn på en organisasjon i vår tid; det var Israel som var Jehovas folk, Jehovas vitner kan ikke bare lese et vers i bibelen og anvende dette på seg selv, for så å tro at de står i et spesielt forhold til vår Far. Det var imidlertid dette J. Rutherford gjorde da han i 1931 lanserte navnet Jehovas Vitner på sin organisasjon.)

Nåvel, poenget med å henvise til dette verset er jo å understreke at de handlinger loven forbød er akkurat de samme som vi mennesker alltid har hatt å stri med i våre ufullkomne sinn; falske guder, begjær, osv osv. 

Så - Paulus viser med dette enke verset at vi IKKE BARE ER LØST FRA DEN ADAMITTISKE SYND, men fra enhver (nesten*) synd vi mennesker kan komme til å begå! Og for å underbygge dette sier han videre i vers

Rom 5

²⁰ Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større.

Mao, dess verre brudd på Lovens påbud, dess større nåde blir vi vist. Dette gjør at det ikke (nesten..*) finnes den synd vi kan begå som bringer oss ut av et godkjent forhold til Gud. (det godkjente forholdet til vår himmelske Far kan kun oppnås av de som faktisk tror på den Han sendte; at Jesus fra Nasaret var Hans Sønn og ble vår frelser og Herre; dvs de KRISTNE. Ingen annen trosretning kan komme i et slikt forhold til skaperen, jvnf Rom 4: 24-25, og 5: 1)

Tilbake til Romerne kap 5: 

¹⁸ Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. ¹⁹ Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 

Du legger kanskje mere til at jeg tilsynelatende har begått en feil her i mine vurderinger? Fordi jeg sier at det bare var de Kristne som kunne kome i et godkjent forhold til Gud, mens dette jo sier at alle er frifunnet og fått liv? 

Vel, det er ingen feil. For versene sier også at mange ble gjort rettferdige; og dette er dem som tror på Jesus. Alle de andre vil få en ny sjanse til å komme til denne tro ved å bli brakt tilbake til livet etter at denne gamle verden har blitt erstattet med en ny renset jord, og der vil de få 1000 år på seg til å innrette sitt sinn og gjerninger slik at de samsvarer med Guds vilje. (da ikke lenger under dekka av Jesu offer, men deres fremtid er avhengig av deres egne gjerninger, slik Israel var under Loven.)

Som du ser deler Paulus i Rom 5: 19 menneskeheten opp i to grupper; de som tror på Jesus som Guds sønn, og alle de andre som ikke anerkjenner Ham som dette.

Men den våkne leser har sikkert merket seg ordet ´nesten´ ovenfor? 

**Nesten

Finnes det likevel synder det ikke finnes tilgivelser for? Hva er dét? 

Jeg må nok først forklare at vi som tror på Jesus har fått del i noe helt vidunderlig, og at de fleste ikke tenker over dette til daglig..

Ja, noen trekker nærmest på skuldrene og legger ikke særlig vekt på dette; men det er faktisk ultra viktig for oss å forstå!

Det er nok en gang vår gode venn Paulus som står for ordene vi skal drøfte nå.

1 Kor 6:

¹⁵ Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? ….

Du kan gjerne lese versene både før og etter, de viser at det han snakker om er syndige handlinger som omhandler hor. Dét er imidlertid ikke mitt poeng i denne sammenheng. 

Som en Kristen utgjør vi, hver for oss, Kristi lemmer, eller Kristi kropp/legeme som andre uttrykker det. 

Se nå hva Paulus videre sier i vers

¹⁹ Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? 

(Jeg omtaler heretter Den Hellige Ånd med DHÅ)

Som du ser, DHÅ har bolig i dem som tror på Jesus som Guds Sønn. Er ikke dette en fantastisk tanke?!  Vel, det er jo ikke akkurat noe nytt, for i 1 Kor 12 sier Paulus dette i vers

³ Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

Så DHÅ hviler over og i hver den som i sitt hjerte sier at Jesus er Herre. Generelt kan vi si at dette er de Kristne, ikke sant? 

Men kan dette forhold settes i fare? Javisst!  Apgj 7 viser at det er fult mulig å arbeide mot DHÅ.. 

⁵¹ Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 

Hvordan kan man stå DHÅ imot? 

DHÅ står bak et utrolig undervisnings-arbeide som har som hovedformål å samle menneskeheten til Kristus, men der disse samles får de jo kunnskap om hva som er rett adferd for en Kristen, de blir opplyst om hvilke moralske regler de må følge osv. Dette medfører at de får et valg: vil de følge den veiledningen DHÅ tilveiebringer - eller vil de følge sine egne lyster/lære? 

Veøger man å følge sine egne lyster, så står man ånden imot. Dette (burde!..) merkes ved at man får dårlig samvittighet. Men en samvittighet kan undertrykkes, noe mange dessverre velger å gjøre. De fortsetter å leve upåvirket av den, selv om veiledningen de får inneholder slike råd som dette:

Efeserne 4:  

³¹ Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap.

Å neglisjere slike påbud, påvirker Ånden.

Efeserne 4:

³⁰ Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg,….

Hebreerne 6 viser en annen side ved dette:

⁴ Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  ⁵ har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,  ⁶ og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.

Vi merker oss at dette dreier seg om mennesker som med vitende og vilje vender ryggen til både DHÅ og sitt himmelske kall (som ér det Kristne håp, gitt til enhver som tror på Ham; alle de første kristne hadde dette håp, og det finnes ingen grunn til å tro at dette har endret seg ut fra DNT)

Hva skjer med slike som bevisst vender seg vekk fra Guds ånds veiledning? De synder mot DHÅ. 

Matt 12

  ³¹ Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. ³² Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende. 

Dette er derfor den eneste synd Jesu offer ikke dekker over. Som Han selv sier:

´All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt.´

Å falle i synd dekkes jo av disse ordene, ikke sant? Vi er fremdeles ufullkomne, og det var bare én ting som kunne gjøre ufullkomne mennesker godtagbare i vår himmelske Fars øyne, og det var Jesu offer. 

Det opplysningsarbeidet som DHÅ utfører ved hjelp av alle de Kristne menighetene vi ser på jorden, er dermed uhyre viktig; de viser - noen i større grad enn andre (jvnf feks Jesu lignelser om talentene i Mat 25: 14-30, og Paulus´ bilde av det åndelige hus vi alle bygger - 1 Kor 3: 5-17) hvordan vi som Kristne skal leve livet slik at vi ikke vender ryggen til DHÅs veiledning, og dermed synder mot denne.

Men hold nå tunga rett i munnen; dette dreier seg om en fullstendig bevisst handling.

Å falle i synd er noe helt annet; når man faller reiser man seg opp igjen, og forsøker å unngår å gjenta det flere ganger. Dette er ikke en bevisst handling.

Å være svak for ett eller annet er ikke bra for én; men dét er ikke utslagsgivende for ditt forhold til Gud!

Min venn mente imidlertid at vi ikke kunne være godkjent i Guds øyne dersom vi ikke var villige til å tilgi hverandre når vi hadde kommet i fare for å begå en urett handling. Han viser til 

Matt 6

 ¹⁴ For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. ¹⁵ Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.

Vektig argument, jeg ser det. Så hvordan kan dette forklares? Finnes det plutselig enda én synd vi ikke kan få tilgivelse for? Hva nå med ordene sitert ovenfor, også av Jesus selv?: 

Matt 12: 31 All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for..

Strider ikke disse ordene mot hverandre? 

Paulus snakker faktisk også om tilgivelse:

Efeserne 4:

³² Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Vel, jeg er bare et menneske og sitter ikke inne med all viten, men jeg føler at vi må ta i betraktning én faktor når det gjelder ordene i Matteus 6, og dét er tidspunktet dette ble sagt i. 

For Jesus og Hans samtidige var underlagt Moseloven; de måtte forholde seg til alle de lover og regler denne inneholdt. Tilgivelse er ofte omtalt i Loven som eksempler på hvordan Guds folk skulle behandle hverandre i forskjellige situasjoner.

Dersom man brøt én av reglene hadde man i praksis brutt hele loven. Derfor var det av høyeste viktighet å tilgi hverandre slik at Gud, Jehova, også kunne tilgi synderne. 

Men ved Jesu død/offer oppfylte Han loven og profetene. Dét som hadde vært en lov og regel var noe som skulle peke frem mot en ny tid, tiden under nåden. (ved Jesu offer/død gikk menneskeheten inn i denne nye ´tids-epoken´)

De ordene vi finner i ´fadervår´ gjenspeiler - etter mitt syn - derfor den virkelighet Jesus og disiplene levde under, og dette er noe vi bør forstå for å kunne få et helhetlig bilde. 

Når Paulus senere sa ordene ovenfor gjenspeilte de ingen betingelser, gjorde de? Dette har sin årsak; de var ikke lenger underlagt loven. Derimot var de underlagt verdien av Jesu offer og levde i nådens tidsalder - noe vi fremdeles gjør. 

Dette tar imidlertid ikke bort betydningen av å tilgi hverandre! For å kunne bevare freden innbrydes og overfor alle andre mennesker må vi være villige til å be om tilgivelse når dette behøves! Vårt liv/forhold til Gud er ikke i fare slik det var under loven, men vår fred i hjerte og sinn er i fare, og et hardt hjerte kan bringe oss inn i en vond sirkel som til slutt kan medføre at vi vender ryggen til DHÅs veiledning, og fortsetter vi å ignorere alt vi kjenner som rett og riktig..  da har vi virkelig ´tråkket i salaten´, så og si. 

Men faktisk er det én synd vi ennå ikke har sett på, den er virkelig alvorlig:

Joh 16:

 ⁹ Synden er at de ikke tror på meg,…

Ja, ikke på meg da, men på Jesus!

DHÅ har virkelig vært opptatt med å opplyse menneskeheten om Jesus, og likevel har en stor del av den vendt ryggen til; ja dette er en synd begått mot både Ham og Hans hellige Far, samt DHÅ. 

Hvordan de nålevende menneskene reagerer på Jesu ord, vil utgjøre en dom for dem. Når den dagen kommer, da alt det onde skal fjernes, vil de som vender seg vekk fra Jesus miste livet for all tid.

Alle andre (avdøde; for dé er under dekke av Jesu offer) vil få en ny sjanse. Men ikke de som dør i Guds krig. De har vært vitne til DHÅs virksomhet, uten å gjenkjenne/anerkjenne den, uten å reagere positivt på dens anstrengelser for å redde dem. De har vendt Gud ryggen, og vi ser hva det har resultert i i 

Romerne 1:

¹⁹ For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. ²⁰ For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. ²¹ De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. ²² De sier de er kloke, men de endte i dårskap, ²³ og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. ²⁴ Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin. ²⁵ For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen. ²⁶ Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. ²⁷ På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.

    ²⁸ Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. ²⁹ De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. ³⁰ De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, ³¹ uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. ³² De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

DHÅs arbeide er derfor uhyre viktig, og vi kan hjelpe den ved å spre ordet om Jesus så godt vi kan i hverdagen, enten ved vår oppførsel eller ved våre ord. 

Alle som kommer til tro på frelseren Jesus har fått dette løfte:

Joh 3:

¹⁴ ¨Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, ¹⁵ for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. ¹⁶ For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. ¹⁷ Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. ¹⁸ Den som tror på ham, blir ikke dømt. 

Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.¨

Jeg lagde et bevisst skille her; du forstår sikkert hvorfor. Se hvor betydningsfult det er å kjenne Jesus og å anerkjenne Ham som Guds Sønn. 

Mange tror at det har levd en mann som het Jesus, og mener han var en viktig mann med mange fine ideer, og at det var synd at han døde. 

Akk som de overser de faktiske forhold..synd at han døde?! 

Hvis han ikke hadde dødd….jeg sier ikke mer.

Så er det da full tilgivelse for alle synder ved gjenløsningsofferet - med unntak av én synd: å spotte den hellige ånd. Da spotter man Gud, den Almektige, selv. 

(En liten tanke i tillegg til dette: hvordan kan man få tilgivelse når man spotter Gud og Jesus? Man spotter Gud ved å se bort fra Hans vilje og lover. Dette gjorde man altså i første rekke i forhold til Moseloven. Denne synd er imidlertid dekket av Jesu offer. Hvordan synder man overfor Jesus? Ved ikke å følge de ord Han har uttalt. Imidlertid dekkes også dette av Hans offer.. Men dersom du tar avstand fra DHÅ veiledninger, og vender ryggen til alt dét bibelen sier, etter å ha studert den nøye og mottatt den kristnes håp, da synder du direkte mot Jehova selv; for DHÅ kommer direkte fra Ham. - Å synde i forhold til en stamme-lov er ille nok; men å vende ryggen til vår Himmelske Far - dét er utilgivelig. )

Så er det altså - etter mitt syn - bare én synd vi ikke får tilgivelse for.

Det innebærer at man har fått full opplæring i Kristne verdier, og har fått del i de Kristnes kall om et fremtidig himmelsk/åndelig legeme - og så vender ryggen til dette med vitende og vilje. Da forkaster man DHÅs arbeide, Jesu offer og Fars nåde.

Mot slikt finnes det ikke tilgivelse.

Alt annet dreier seg om ting som begås som en følge av mangel på kunnskap og forståelse/åndelig modenhet, og er et utslag av at vi fremdeles er ufullkomne - men slike ting dekkes fullstendig av Jesu offer.

Husk at Israels folk (før Jesu død) måtte leve 100% etter loven for å kunne være godkjent av Far; de levde IKKE under nåden. Dét gjør vi.

Derfor sa Paulus: 

Rom 5:

²⁰ Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. ²¹ Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi lever under NÅDEN; gi derfor ikke opp dersom du skulle snuble! Rett deg opp og fortsett videre!

Men Jesus sa: ¨Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Det finnes endel ord og uttrykk i Bibelen jeg fra tid til annen går og grunner over. Ett av disse er Jesu ord, slik Lukas gjengir de.

Det første som faller en inn er jo den utrolige instilling Jesus hadde overfor dem som faktisk skulle ta livet Hans! Ville du ha sagt noe slikt om en som var i ferd med å ta ditt liv? Vel - kanskje, for Jesus er faktisk ikke alene om å si noe slikt i Bibelen; det finnes andre som har en lignende instilling. 

I Apgj 6 fortelles det om en mann ved navn Stefanus som var en mann fylt av tro og hellig ånd. Han - og endel andre menn - ble gitt å ta seg av praktiske gjøremål i menigheten. Stefanus var imidlertid en mann med mye av den hellige ånd; han satt ikke stille med sin kunnskap! Følgelig fikk han raskt motstandere.. Dette førte til at følgende utspant seg:

Apg 7: 

54 Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham. 55 Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58 De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. 59 Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.

Nå kan man umiddelbart trekke frem endel interessante poeng i disse ordene, ikke sant? 

• de som er fylt av hellig ånd har sitt håp knyttet til himmelen; til Jesu offer og Jehovas løfter.
• De får en innsikt andre ikke kan få del i; dette fordi ånden ikke kan virke gjennom mennesker som lar seg lede av kjødets gjerninger - beskrevet i Gal 5: 17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil. ...
• De som har del i den hellige ånd vil alltid bli forfulgt av dem som ikke har del i den.
• Dét å ha del i den hellige ånd medfører at man har et langt større overblikk enn dem som er uten ånden; man ser en mye større del av helheten. De som er av kjødet ser bare de nære ting, mens de som har del i ånden kan se inn i himmelen, ja inn i fremtiden; via Guds ord. De får ved dette en langt større forankring, en forankring de virkelig har behov for - fordi de vil bli utsatt for Satans angrep i langt større grad enn de som ligger under for kjødet. (Med uttrykket ´kjødet´ sikter både Paulus og jeg til dem som var underlagt moseloven; og slik dé mente seg underlagt den, mener andre i vår tid seg underlagt andre lover og regler - som kommer fra mennesker eller organisasjoner. Har man imidlertid Guds ånd, er man frigjort fra slike ´lovgivere´. De kan ikke lede noen til frelse, de kan bare lede dem etter seg selv: Gal 4:17 Den iver disse andre viser for dere, er ikke av det gode. De vil bare skille dere ut for å vinne dere som tilhengere. 
• Stefanus var ikke i tvil om at Jesus ville ta imot hans ånd - 

Men hva er forskjellen på Jesus og Stefanus´ utsagn? Sikter begges ord til den umiddelbare handling som ble utført - mordhandlingen? 

Ved første øyekast kan det fortone seg slik, ikke sant? Men dersom du begynner å tenke deg om, så åpnes det noen nye tanker. Dét å kunne komme med en slik henstilling - vitner ikke dét i seg selv om en mye dypere innsikt og forståelse enn det som vanlig er? 

Selvfølgelig viser det en enorm kjærlighet - hvem kan vel åpent tilgi sine drapsmenn i dødsøyeblikket uten å ha en utrolig grad av kjærlighet? 

Husker du hva åndens frukter er? Gal 5: 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 tålsomhet og selvbeherskelse.

Så det kan ikke herske noen tvil om at både Jesus og Stafanus virkelig var fylt til randen av den hellige ånd! Men dette åpner for endel tanker vi bør gjøre oss, gjør det ikke?

Dersom vi hevder å ha del i den hellige ånd; hvordan ser vi da på våre motstandere? Viser vi dem den samme type kjærlighet som Jesus og Stefanus? Eller ser vi på dem som dødsdømte - fordi de ikke tror det samme som oss? Har vi sann glede i hjertet? Eller går vi å henger med hodet i frykt for å handle galt og da miste det evige liv? Har vi et fredelig sinn overfor dem? Eller hevder vi vår posisjon som Guds utvalgte folk - og fornedrer dermed ´de andre´? Har vi overbærenhet med andre kristne når de gir uttrykk for tanker og ideer som vi - på bakgrunn av vårt nitidige studie av Guds ord (jeg sikter her virkelig til Hans ord - ikke til det som står i diverse Kristne tidsskrifter) med tydelighet kan se er i strid med Hans ord? Forstår vi at Jesu offer også dekker over deres syndige tilstand? Er vi av denne grunn alltid vennlige overfor alle? Viser vi alltid godhet - slik Jehova gjør ved å dele ut livets gave til alle? Er vår godhet en godhet som deles ut uten at de andre har gjort seg fortjent til den? Slik er jo Hans godhet, ikke sant? 

Er vi trofaste overfor andre? Jesus og Stafanus viste sin trofasthet ved å fullføre sine gjerninger - til beste for andre. Hvordan er det med oss? Hva med tålsomhet? Tåler du at andre ´hakker´ på deg uavbrutt, yter vedvarende motstand mot deg - kanskje de mobber deg for din tro.. Klarer du da å vise selvbeherskelse? Eller hva med ting som frister deg? Har du da selvbeherskelse? 

Vi må alle svare for oss selv, naturligvis. Men både Jesus og Stafanus viste virkelig hva det ville si å ha Guds ånd, gjorde de ikke?

En annen side ved Jesu uttalelse er at den går dypere enn til dette åpenbare. Det var noe langt mere som stod på spill enn deres umiddelbare handlinger; det var mer som ble avgjort ved deres handlinger enn bare dét at de tok livet av Ham.

Vi må huske at Jehova hadde utvalgt seg dette folket som sitt eget folk. De var i sannhet ikke ett hvilket som helst folk! Hvis de hadde godtatt Jesus som den ´lovte ætt´ hadde de virkelig kommet til å fortsette som Hans folk; og dét ville ha medført at dé hadde hatt rett på en særstilling i fremtiden. Dersom disse hadde vært trofaste ville det vært dem som ville ha innehatt den rolle som de Kristne nå har fått. Da ville det ha vært dem som var rettferdiget i forhold til Jehova; men de vraket den eneste som kunne ha ført dem inn i denne stillingen - Jesus. 

De visste rett og slett ikke hvilke fantastiske ting de sa nei til. De mistet sin stilling som Guds folk, og det Jødiske folk har vært forfulgt siden den gang; men Kristendommen har vokst og hatt fremgang. 

Jesu utsagn fikk dermed en noe dypere betydning, ikke sant? Og når vi ser hvordan enkeltpersoner fra den Jødiske nasjon gikk over til Kristendommen, forstår vi at Jesu oppfordring i sannhet har blitt etterfulgt av Jehova! De har fått del i samme tilgivelse som resten av verdens mennesker - til tross for at de som folk betraktet altså vraket Jesu offer. 

Heri ligger det enda et viktig poeng: Jesu offer gjelder hvert enkelt menneske. Ikke grupper. Ikke organisasjons medlemmer. Det er individuelt, fordi et menneskes tro ikke avhenger av medlemsskap eller gruppetilhørlighet. 

Hvis datidens Israel, ikke kunne fortsette å være Hans folk - som nasjon  betraktet - hvorfor skulle vi da trekke den sluttning at noen annen gruppe eller ´folk´ skulle kunne inneha denne posisjon i vår tid? Finnes det i virkeligheten så mye som ett eneste Bibelsk argument som taler til fordel for denne idé? 

Hverken den Kristne historie eller det nye testamentet viser en slik løsning. Tvert imot. Alt vi finner er berettninger om hvordan enkeltpersoner kom til tro på Jesus; uansett hvor de bodde eller hva de hadde som kulturell bakgrunn, yrke eller klesdrakter - å tro på Jesus som verdens frelser var noe de gjorde individuelt og hadde ingenting å gjøre med hvor de befant seg eller hvem de var sammen med. Et menneskes frelse avgjøres ikke på bakgrunn av slike ting.

Likevel er det akkurat dét Selskapet Vakttårnet hevder...

Se hva de skrev i Vakttårnet fra VT 1 Sept 1989 side 19, avsn 7:

¨Bare Jehovas vitner, som enten tilhører den salvede rest eller den ´store skare´, og som utgjør en forent organisasjon under den høyeste Organisators beskyttelse, har ifølge Bibelen håp om å få overleve den forestående enden på den nåværende, dødsdømte ordning, som Satan hersker over.¨

Det er egentlig ikke så mye å si om dette. Ordene taler for seg selv, ikke sant? Det strider mot gjenløsningsofferet. Det er utrolig at en organisasjon som denne kan komme med en slik uttalelse uten engang å nevne Jesu betydning, og uten å nevne at frelsen ene og alene avhenger av Hans gjerning. Dét sier jo Skriften, ikke sant? 

Konsekvensen blir jo at man blir nødt til å stille spørsmål ved denne organisasjonens ærlighet og påståtte tro på Jesus. 

Så er da heller ikke frelsen et særlig stort tema i deres lære; dén utgjør muligens étt kapittel i deres lære; i Det nye testamentet utgjør den selve fundamentet i den Kristnes tro.  Men så er da heller ikke Jehovas Vitner egentlig Kristne; hadde de vært dét ville de ha båret Jesu navn, slik Han påbød sine etterfølgere å gjøre. I stedet bærer de frem Jødenes Guds navn jorden over. Jehova. Ikke slik å forstå at dét er galt å opplyse folk flest om at universets overherre heter Jehova - men hva frelsen angår har vi et annet navn å forholde oss til, ikke sant? (Jvnf Apgj 4: 10, som viser at det er Jesu navn det dreier seg om, og vers 

12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»)

Det er kun ved å godta både den posisjon Jehova har, og den posisjon Jesus er gitt vi kan oppnå et rettferdiget forhold til Jehova. Jvnf Rom 4: 24, og Rom 5: 1.

Da Jesus uttalte sine ord på korset - Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør - var både Han og Jødene underlagt Moseloven; den gjaldt helt intil Han døde. Så ved å ta livet av en fullstendig skyldfri mann, begikk Guds eget folk virkelig et kollektivt brudd på hele loven. De var fordømt. Ja, de hadde egentlig ingen sjanse overhode, for de hadde brutt den gang på gang uansett.

Jehovas Vitner - som hever sin organisasjon opp på en plass den ikke fortjener - bryter alle prinsipper vedr. den hellige ånd pga. sin avhengighet av organisasjonen. Du kan bare vurdere Guds ånds frukter opp mot kjødets gjerninger og se hvilken de legger for dagen. 

Den som følger dem kommer til å høste av de frukter organisasjonen gir. Hvilke er dét?

Intoleranse. Uvennlighet. Uforsonlighet. Stolthet. Fordømmelse. Uro i hjertet. Frykt. Misunnelse. Selvopphøyelse. Manglende selvbeherskelse. Ukjærlig instilling til andre (at man forkynner til andre er ikke et uttrykk for sann kjærlighet; Jesus døde for mennesker som ikke fortjente det - uten å rose seg av dette. Men JV har gjort forkynnelsen til et ´tegn´ på at de er Guds folk. Det er en av de mange gjerningene de må utføre for å ha håp om frelsen. Hvor kjærlig er en slik tjeneste? Med trussel om evig tilintetgjørelse hengende over hodet, går de fra dør til dør.. man kan ikke annet enn å ha vondt av dem. Hvor anderledes er det ikke med dem som har kommet inn under Kristi åk! De finner hvile! Og fred). 

Vel, jeg må være litt forsiktig, for jeg skal jo heller ikke fordømme noen. Dét håper jeg da også at mine lesere forstår at jeg ikke gjør; jeg fordømmer ikke enkeltpersoner - hvert enkelt Jehovas Vitne er like oppriktig i sin tro som du og jeg - men jeg fordømmer den rolle organisasjonen har tatt i deres liv og tro. Den er ikke berettiget.

Vi kan bare si som Jesus og Stefanus: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Tilgi medlemmene, for de vet ikke hva de gjør. 

@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@

Det har blitt vist meg en enda dypere betydning av disse ordene enn de ovenfor nevnte..

Selv om vi nok kan anvende Stefanus´s ord på andre mennesker som handler uten å vite hva de gjør når de forfølger de Kristne, så ligger det en mye dypere tanke bak Jesu ord.

Når Jesus sa dette hadde Han ikke selve handlingen - dét at Jødene drepte Ham - i tankene, selv om det ved første øyekast kan se slik ut. Hva var det så Han mente?

Jo, vi kjenner jo til at hele det gamle testamentet er fullt med profetier om Hans komme. Det var ingen skjult begivenhet for Jødene; de gikk og ventet på at Han skulle stå frem! De som har regnet på det, mener at det finnes et sted rundt 300 profetier som viser til Jesus i DGT. Så det var stor spenning i hele Israel på denne tiden! 

Men hva skjedde? De overså eller valgte å ikke godta den vår Far sendte! Jada - og så drepte de Ham endatil.. Dét var ikke særlig klokt, var det? For hva hadde konsekvensen vært dersom de IKKE hadde  drept Ham, men derimot hadde hyllet Ham som den Han var, Guds utsendte og lovte Sønn og menneskehetens frelser, samt DERES Konge? Da måtte Guds Rike ha tatt makten der og da - og det var dette de ikke hadde noen forståelse av - konsekvensen av sine handlinger. 

Fra før var Israels folk jo Guds utvalgte folk - dé var Jehovas Vitner i ordets sanne betydning! Men fordi de kastet vrak på den Far sendte mistet de denne begunstigede stilling, og tilbudet gikk nå ut til alle som kom til tro på Jesus som Guds Sønn, slike som anerkjente at det ér Ham som er Guds utsendte, frelseren og Kongen i Guds Rike.

Så konsekvensen var at det kollektive medlemsskap i Guds Rike som Israel hadde hatt, ble tatt fra dem, og Guds Rike kunne ikke begynne der og da - noe vi selvfølgelig kan være glade for, ettersom det har gitt oss sjansen! (Med ´oss´ mener jeg alle ikke-jøder, men også enkeltpersoner fra Jødene)

Når Jesus følgelig sa: ¨tilgi dem Far for de vet ikke hva de gjør¨ så hadde dette en helt annen og mye dypere mening. De tok også livet av sitt forhold til Far, de sa fra seg med-kongeretten som skulle ha vært dem til del iflg løftene. Det var dette de ikke visste.

Men dette viser oss at Far ønsker at de som tilber Ham og har Jesus som sin Herre slik Han har gitt beskjed om, skal gjøre dette av et udelt hjerte, og ikke fordi de skal få en helt spesiell plass i gjennomføringen av Fars hensikter. Jødene kjente ikke til konsekvensene av å fornekte Jesus som Guds Sønn like lite som vi vet hvilke oppgaver som ligger fremfor oss. 

Alt vi med sikkerhet kan slå fast er dette: Vi må godta at Jesus er den Far har sendt for å være vår Konge og Herre og ikke gå i samme fallgrube som Jødene gjorde: de ville bare ha én Gud og dét var Jehova. Alle som gav seg ut for å være Hans utsendte ble utsatt for skarp forfølgelse. Av samme grunn liker ikke JV såkalte karismatiske grupperinger som fokuserer veldig sterkt på Jesus..

I våre dager finnes det altså også et folk som kaller seg ved Fars navn. Disse er i en vanskelig posisjon, fordi de bare delvis anerkjenner den rolle Jesus er satt i. Problemet er at de ikke vil bøye sine knær for Ham ettersom de mener at Han er en del av skapningen og følgelig ikke skal tilbedes.. Vel, Bibelen sier noe annet. Men dette viser at Jehovas Vitner av idag faktisk går i sitt forbilde-, og sine navnebrødres fotspor. Hvordan det vil gå med disse kan man bare spekulere på, men i likhet med Israels folk, så finnes det enkeltpersoner også innen JV som helt sikkert kommer til å bli frelst, men som organisasjon betraktet...neppe.