Hvilke synder ble tilgitt ved Jesu offerdød?

Jeg hadde en svært interessant samtale med en god venn av meg her om dagen. 

Om Bibelske tema; noe som virkelig er en sjelden vare for tiden! 

Det er ikke mange man kan snakke helt åpent med om sine tanker om Bibelske temaer, for de aller fleste blir personlig støtt dersom man ikke har - eller anerkjenner - deres overbevisning, og i værste fall trekker de seg vekk fra én. 

Men, hvordan skal man da kunne komme videre i å forstå de indre dybder i Guds ord? Skal vi bare godta de læresetningene som til enhver tid måtte være tilgjengelige? Nei, dette er jo feil. Slutter man å stille spørsmål kommer man aldri videre; hvis ingen stilte spørsmål ved hvorvidt jorden var flat, slik det én gang faktisk ble hevdet, så hadde vi fortsatt gått i denne tro..

Dersom ingen hadde satt spørsmålstegn ved læren om en skjærsild og et brennende helvete, ville menneskene fremdeles ha trodd dette og levd i frykt.

Så, å stille spørsmål ved ens oppfatninger er en menneskerett og et gode vi må ta vare på!

Så hva var det vi snakket om?

Vel, egentlig var det hvilke vilkår det stilles for et menneskes forhold til Gud - hva som skal til for å bli godkjent av Ham.

Og i den forbindelse kommer man jo ikke forbi Guds nåde ved Jesu offer. Dette er vi jo helt enige om. Men hva var det Jesu offer omfattet? Er det mulig at vi bare er befridd fra én type synd; at det finnes andre typer synder vi ikke er fridd fra? 

Det er ingen tvil om at årsaken til at Jesus i det hele tatt måtte ofre sitt jordiske liv til fordel for oss alle, ligger i den arv vi alle har del i fra Adam. Dvs den nedarvede stilling menneskeheten befant seg i etter Adams fall overfor den allmektige Gud.

Dette omtales da også enkelt og greit i 

Rom 5 

¹² Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. 

Dette kalles for enkelthets skyld for den Adamittiske synd. Dette er jo en type synd vi som har levd i ettertid ikke hadde noen som helst måte å kunne komme vekk fra; altså en låst situasjon. Men var det bare denne situasjonen som ble endret - at vi er løst fra den Adamittiske synd og derfor - i utgangspunktet - står i det samme forhold til Gud som Adam gjorde før han feilet? Kan det være at vi fremdeles lever under andre betingelser for å kunne være godkjente av Gud? 

Det er ikke tvil om at Bibelen setter opp en lang liste over feil /synder vi bør ta alvorlig - men fører brudd på disse til at kristnes forhold til Skaperen står i fare? 

Dette er et vanskelig tema; det må innrømmes. Og jeg skal ikke påta meg i ha den endelige viten om dette tema heller; leseren må selv dømme og ta stilling til dette.

Men tanker om dette - dét har jeg.

La oss starte med neste vers i Rom 5:

¹³ Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov.

Paulus viser her til ´loven´, Moseloven. Selvfølgelig syndet menneskene daglig i forhold til Guds moralske normer helt fra Adams fall til de (Israels folk) fikk Loven gitt ved Moses. Og alle de andre folkeslagene levde/lever fremdeles i synd i forhold til Guds normer - selv om de ikke fikk denne loven. 

Vi må huske på at Loven bare ble gitt til Israels folk; det er faktisk en ´stammelov´ vi snakker om. At flere folk og nasjoner i ettertid har annektert den - eller deler av den - betyr ikke at de utgjør Guds folk på noen som helst måte. (Det forholder seg på samme måte når det gjelder bruken av Jehovas navn på en organisasjon i vår tid; det var Israel som var Jehovas folk, Jehovas vitner kan ikke bare lese et vers i bibelen og anvende dette på seg selv, for så å tro at de står i et spesielt forhold til vår Far. Det var imidlertid dette J. Rutherford gjorde da han i 1931 lanserte navnet Jehovas Vitner på sin organisasjon.)

Nåvel, poenget med å henvise til dette verset er jo å understreke at de handlinger loven forbød er akkurat de samme som vi mennesker alltid har hatt å stri med i våre ufullkomne sinn; falske guder, begjær, osv osv. 

Så - Paulus viser med dette enke verset at vi IKKE BARE ER LØST FRA DEN ADAMITTISKE SYND, men fra enhver (nesten*) synd vi mennesker kan komme til å begå! Og for å underbygge dette sier han videre i vers

Rom 5

²⁰ Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større.

Mao, dess verre brudd på Lovens påbud, dess større nåde blir vi vist. Dette gjør at det ikke (nesten..*) finnes den synd vi kan begå som bringer oss ut av et godkjent forhold til Gud. (det godkjente forholdet til vår himmelske Far kan kun oppnås av de som faktisk tror på den Han sendte; at Jesus fra Nasaret var Hans Sønn og ble vår frelser og Herre; dvs de KRISTNE. Ingen annen trosretning kan komme i et slikt forhold til skaperen, jvnf Rom 4: 24-25, og 5: 1)

Tilbake til Romerne kap 5: 

¹⁸ Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. ¹⁹ Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 

Du legger kanskje mere til at jeg tilsynelatende har begått en feil her i mine vurderinger? Fordi jeg sier at det bare var de Kristne som kunne kome i et godkjent forhold til Gud, mens dette jo sier at alle er frifunnet og fått liv? 

Vel, det er ingen feil. For versene sier også at mange ble gjort rettferdige; og dette er dem som tror på Jesus. Alle de andre vil få en ny sjanse til å komme til denne tro ved å bli brakt tilbake til livet etter at denne gamle verden har blitt erstattet med en ny renset jord, og der vil de få 1000 år på seg til å innrette sitt sinn og gjerninger slik at de samsvarer med Guds vilje. (da ikke lenger under dekka av Jesu offer, men deres fremtid er avhengig av deres egne gjerninger, slik Israel var under Loven.)

Som du ser deler Paulus i Rom 5: 19 menneskeheten opp i to grupper; de som tror på Jesus som Guds sønn, og alle de andre som ikke anerkjenner Ham som dette.

Men den våkne leser har sikkert merket seg ordet ´nesten´ ovenfor? 

**Nesten

Finnes det likevel synder det ikke finnes tilgivelser for? Hva er dét? 

Jeg må nok først forklare at vi som tror på Jesus har fått del i noe helt vidunderlig, og at de fleste ikke tenker over dette til daglig..

Ja, noen trekker nærmest på skuldrene og legger ikke særlig vekt på dette; men det er faktisk ultra viktig for oss å forstå!

Det er nok en gang vår gode venn Paulus som står for ordene vi skal drøfte nå.

1 Kor 6:

¹⁵ Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? ….

Du kan gjerne lese versene både før og etter, de viser at det han snakker om er syndige handlinger som omhandler hor. Dét er imidlertid ikke mitt poeng i denne sammenheng. 

Som en Kristen utgjør vi, hver for oss, Kristi lemmer, eller Kristi kropp/legeme som andre uttrykker det. 

Se nå hva Paulus videre sier i vers

¹⁹ Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? 

(Jeg omtaler heretter Den Hellige Ånd med DHÅ)

Som du ser, DHÅ har bolig i dem som tror på Jesus som Guds Sønn. Er ikke dette en fantastisk tanke?!  Vel, det er jo ikke akkurat noe nytt, for i 1 Kor 12 sier Paulus dette i vers

³ Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

Så DHÅ hviler over og i hver den som i sitt hjerte sier at Jesus er Herre. Generelt kan vi si at dette er de Kristne, ikke sant? 

Men kan dette forhold settes i fare? Javisst!  Apgj 7 viser at det er fult mulig å arbeide mot DHÅ.. 

⁵¹ Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 

Hvordan kan man stå DHÅ imot? 

DHÅ står bak et utrolig undervisnings-arbeide som har som hovedformål å samle menneskeheten til Kristus, men der disse samles får de jo kunnskap om hva som er rett adferd for en Kristen, de blir opplyst om hvilke moralske regler de må følge osv. Dette medfører at de får et valg: vil de følge den veiledningen DHÅ tilveiebringer - eller vil de følge sine egne lyster/lære? 

Veøger man å følge sine egne lyster, så står man ånden imot. Dette (burde!..) merkes ved at man får dårlig samvittighet. Men en samvittighet kan undertrykkes, noe mange dessverre velger å gjøre. De fortsetter å leve upåvirket av den, selv om veiledningen de får inneholder slike råd som dette:

Efeserne 4:  

³¹ Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap.

Å neglisjere slike påbud, påvirker Ånden.

Efeserne 4:

³⁰ Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg,….

Hebreerne 6 viser en annen side ved dette:

⁴ Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  ⁵ har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,  ⁶ og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.

Vi merker oss at dette dreier seg om mennesker som med vitende og vilje vender ryggen til både DHÅ og sitt himmelske kall (som ér det Kristne håp, gitt til enhver som tror på Ham; alle de første kristne hadde dette håp, og det finnes ingen grunn til å tro at dette har endret seg ut fra DNT)

Hva skjer med slike som bevisst vender seg vekk fra Guds ånds veiledning? De synder mot DHÅ. 

Matt 12

  ³¹ Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. ³² Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende. 

Dette er derfor den eneste synd Jesu offer ikke dekker over. Som Han selv sier:

´All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt.´

Å falle i synd dekkes jo av disse ordene, ikke sant? Vi er fremdeles ufullkomne, og det var bare én ting som kunne gjøre ufullkomne mennesker godtagbare i vår himmelske Fars øyne, og det var Jesu offer. 

Det opplysningsarbeidet som DHÅ utfører ved hjelp av alle de Kristne menighetene vi ser på jorden, er dermed uhyre viktig; de viser - noen i større grad enn andre (jvnf feks Jesu lignelser om talentene i Mat 25: 14-30, og Paulus´ bilde av det åndelige hus vi alle bygger - 1 Kor 3: 5-17) hvordan vi som Kristne skal leve livet slik at vi ikke vender ryggen til DHÅs veiledning, og dermed synder mot denne.

Men hold nå tunga rett i munnen; dette dreier seg om en fullstendig bevisst handling.

Å falle i synd er noe helt annet; når man faller reiser man seg opp igjen, og forsøker å unngår å gjenta det flere ganger. Dette er ikke en bevisst handling.

Å være svak for ett eller annet er ikke bra for én; men dét er ikke utslagsgivende for ditt forhold til Gud!

Min venn mente imidlertid at vi ikke kunne være godkjent i Guds øyne dersom vi ikke var villige til å tilgi hverandre når vi hadde kommet i fare for å begå en urett handling. Han viser til 

Matt 6

 ¹⁴ For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. ¹⁵ Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.

Vektig argument, jeg ser det. Så hvordan kan dette forklares? Finnes det plutselig enda én synd vi ikke kan få tilgivelse for? Hva nå med ordene sitert ovenfor, også av Jesus selv?: 

Matt 12: 31 All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for..

Strider ikke disse ordene mot hverandre? 

Paulus snakker faktisk også om tilgivelse:

Efeserne 4:

³² Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Vel, jeg er bare et menneske og sitter ikke inne med all viten, men jeg føler at vi må ta i betraktning én faktor når det gjelder ordene i Matteus 6, og dét er tidspunktet dette ble sagt i. 

For Jesus og Hans samtidige var underlagt Moseloven; de måtte forholde seg til alle de lover og regler denne inneholdt. Tilgivelse er ofte omtalt i Loven som eksempler på hvordan Guds folk skulle behandle hverandre i forskjellige situasjoner.

Dersom man brøt én av reglene hadde man i praksis brutt hele loven. Derfor var det av høyeste viktighet å tilgi hverandre slik at Gud, Jehova, også kunne tilgi synderne. 

Men ved Jesu død/offer oppfylte Han loven og profetene. Dét som hadde vært en lov og regel var noe som skulle peke frem mot en ny tid, tiden under nåden. (ved Jesu offer/død gikk menneskeheten inn i denne nye ´tids-epoken´)

De ordene vi finner i ´fadervår´ gjenspeiler - etter mitt syn - derfor den virkelighet Jesus og disiplene levde under, og dette er noe vi bør forstå for å kunne få et helhetlig bilde. 

Når Paulus senere sa ordene ovenfor gjenspeilte de ingen betingelser, gjorde de? Dette har sin årsak; de var ikke lenger underlagt loven. Derimot var de underlagt verdien av Jesu offer og levde i nådens tidsalder - noe vi fremdeles gjør. 

Dette tar imidlertid ikke bort betydningen av å tilgi hverandre! For å kunne bevare freden innbrydes og overfor alle andre mennesker må vi være villige til å be om tilgivelse når dette behøves! Vårt liv/forhold til Gud er ikke i fare slik det var under loven, men vår fred i hjerte og sinn er i fare, og et hardt hjerte kan bringe oss inn i en vond sirkel som til slutt kan medføre at vi vender ryggen til DHÅs veiledning, og fortsetter vi å ignorere alt vi kjenner som rett og riktig..  da har vi virkelig ´tråkket i salaten´, så og si. 

Men faktisk er det én synd vi ennå ikke har sett på, den er virkelig alvorlig:

Joh 16:

 ⁹ Synden er at de ikke tror på meg,…

Ja, ikke på meg da, men på Jesus!

DHÅ har virkelig vært opptatt med å opplyse menneskeheten om Jesus, og likevel har en stor del av den vendt ryggen til; ja dette er en synd begått mot både Ham og Hans hellige Far, samt DHÅ. 

Hvordan de nålevende menneskene reagerer på Jesu ord, vil utgjøre en dom for dem. Når den dagen kommer, da alt det onde skal fjernes, vil de som vender seg vekk fra Jesus miste livet for all tid.

Alle andre (avdøde; for dé er under dekke av Jesu offer) vil få en ny sjanse. Men ikke de som dør i Guds krig. De har vært vitne til DHÅs virksomhet, uten å gjenkjenne/anerkjenne den, uten å reagere positivt på dens anstrengelser for å redde dem. De har vendt Gud ryggen, og vi ser hva det har resultert i i 

Romerne 1:

¹⁹ For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. ²⁰ For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. ²¹ De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. ²² De sier de er kloke, men de endte i dårskap, ²³ og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. ²⁴ Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin. ²⁵ For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen. ²⁶ Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. ²⁷ På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.

    ²⁸ Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. ²⁹ De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. ³⁰ De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, ³¹ uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. ³² De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

DHÅs arbeide er derfor uhyre viktig, og vi kan hjelpe den ved å spre ordet om Jesus så godt vi kan i hverdagen, enten ved vår oppførsel eller ved våre ord. 

Alle som kommer til tro på frelseren Jesus har fått dette løfte:

Joh 3:

¹⁴ ¨Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, ¹⁵ for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. ¹⁶ For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. ¹⁷ Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. ¹⁸ Den som tror på ham, blir ikke dømt. 

Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.¨

Jeg lagde et bevisst skille her; du forstår sikkert hvorfor. Se hvor betydningsfult det er å kjenne Jesus og å anerkjenne Ham som Guds Sønn. 

Mange tror at det har levd en mann som het Jesus, og mener han var en viktig mann med mange fine ideer, og at det var synd at han døde. 

Akk som de overser de faktiske forhold..synd at han døde?! 

Hvis han ikke hadde dødd….jeg sier ikke mer.

Så er det da full tilgivelse for alle synder ved gjenløsningsofferet - med unntak av én synd: å spotte den hellige ånd. Da spotter man Gud, den Almektige, selv. 

(En liten tanke i tillegg til dette: hvordan kan man få tilgivelse når man spotter Gud og Jesus? Man spotter Gud ved å se bort fra Hans vilje og lover. Dette gjorde man altså i første rekke i forhold til Moseloven. Denne synd er imidlertid dekket av Jesu offer. Hvordan synder man overfor Jesus? Ved ikke å følge de ord Han har uttalt. Imidlertid dekkes også dette av Hans offer.. Men dersom du tar avstand fra DHÅ veiledninger, og vender ryggen til alt dét bibelen sier, etter å ha studert den nøye og mottatt den kristnes håp, da synder du direkte mot Jehova selv; for DHÅ kommer direkte fra Ham. - Å synde i forhold til en stamme-lov er ille nok; men å vende ryggen til vår Himmelske Far - dét er utilgivelig. )

Så er det altså - etter mitt syn - bare én synd vi ikke får tilgivelse for.

Det innebærer at man har fått full opplæring i Kristne verdier, og har fått del i de Kristnes kall om et fremtidig himmelsk/åndelig legeme - og så vender ryggen til dette med vitende og vilje. Da forkaster man DHÅs arbeide, Jesu offer og Fars nåde.

Mot slikt finnes det ikke tilgivelse.

Alt annet dreier seg om ting som begås som en følge av mangel på kunnskap og forståelse/åndelig modenhet, og er et utslag av at vi fremdeles er ufullkomne - men slike ting dekkes fullstendig av Jesu offer.

Husk at Israels folk (før Jesu død) måtte leve 100% etter loven for å kunne være godkjent av Far; de levde IKKE under nåden. Dét gjør vi.

Derfor sa Paulus: 

Rom 5:

²⁰ Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. ²¹ Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi lever under NÅDEN; gi derfor ikke opp dersom du skulle snuble! Rett deg opp og fortsett videre!

Rettferdighet kontra rettferdiget.

Jeg har alltid funnet stor glede i en undervisning min far gav meg da jeg var liten. Han ville at jeg skulle forstå min himmelske Fars egenskaper - Jehovas egenskaper. 

Jeg er usikker på hvor far hentet sine opplysninger fra, men ikke desto mindre festet det seg i mitt sinn, og det var først nå, i en alder av 54 år, at jeg plutselig innså at det var noe rart ved forklaringen - noe manglet.

Han forklarte at Jehova (far hadde ikke et Far/sønn (Gal 4:6.) forhold til Gud, så han brukte alltid Guds navn Jehova) har fire hovedegenskaper, og at disse ligger i fulkommen likevekt i forhold til hverandre. 

Egenskapene er:

Kjærlighet - Makt - Visdom - Rettferdighet.

Kjærligheten virker som ballanse til rettferdigheten, visdommen balanserer makten osv.

Dette synes jeg var virkelig fint, for dersom Gud bare var kjærlig ville Han jo kunne tillate alt mulig; dét ville skape et samfunn som ikke kunne eksistere over tid. Og dersom Han bare hadde rettferdighet ville det jo ha vært nesten like umulig å leve.

2 MB 21:

23 Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, 24 øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, 25 brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme. 

Var Han bare vis, men ikke hadde makt til å gjennomføre sine tanker, ville visdommen ikke gavne noen. På den andre siden ville makt alene være en fryktelig faktor. 

Så, som du ser er disse egenskapene virkelig viktige, ja ikke bare egenskapene i seg selv, men også forholdet mellom dem. De danner virkelig grunnlaget for alle Fars handlinger!

Paradokset

Men - så lå jeg våken igjen i natt og som så mange ganger før, sånn i halvsøvne og litt irritert over at jeg ikke kan få sove skikkelig, begynner hjernen å gå gjennom de merkeligste ting. I natt ble det plutselig klart for meg at tre av Fars egenskaper slett ikke nevnes i brevet til Galaterne der Guds Ånds frukter listes opp...

Gal 5:

22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven. 

Hva sier du til dét? Ville det ikke være rimelig å anta at de som får del i Guds Ånds frukter også ville ha del i Hans hovedegenskaper? Slike som rettferdighet, visdom og makt?

I stedet ser vi at fred og overbærenhet står i kontrast til den form for rettferdighet vi finner i DGT, som uttrykkes så tydelig i 2 MB 21 (ovenfor)! Visdommen har blitt erstattet med godhet og tålsomhet, makten er byttet ut med selvbeherskelse! 

Finner du ikke dette som et paradoks? Har Gud forandret seg? Slett ikke!

I brevet til Hebreerne får vi et innblikk i forklaringen:

Hebr 1:

Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv slik de virkelig er....

og i brevet til Korinterne skrev Paulus følgende:

1 Kor 10:

11 Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. 

Et advarende eksempel er ikke et eksempel til etterfølgelse, ikke sant? Så alt vi leser om Guds måte å gjøre tingene på i DGT viser hvordan ting ikke skulle være; det viser hvordan det ville vært dersom vi skulle leve opp til Hans egenskapers krav. 

Hvorfor kom Han med disse kravene - et øye for et øye, osv? 

Forklaringen på det hele har med Adams synd å gjøre; ja, den går egentlig mye lenger tilbake i tid, for det hele begynte i og med at en veldig engel begynte å stille spørsmål ved Fars (Jehovas) rett til å foreta avgjørelser som gjaldt for alle. Dette står imidlertid ikke klart og tydelig i Bibelen - jeg har i allefall ikke funnet det ennå.. 

Men tenk etter: det er Jesus som er Guds enbårne sønn

Joh 3:

16 For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 

og denne sin enbårne sønn har Far betrodd følgende:

Filipperne 2

9 Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn,10 for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden,

Så enorm tiltro har Far til denne sin første skapning at Paulus sier dette i brevet til 

Kolosserne, kap 1:

15 Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte.16 For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham.

Den åndeskapningen vi nå kjenner som Satan var en høytstående kjerub; han var en meget betrodd skapning, men underlagt Jesus - og dét likte han ikke. Når de første menneskene så ble skapt klarte han ikke å styre sin herskertrang lenger. Han gjorde opprør mot den ordning vår himmelske Far hadde innført ved å stille spørsmål ved Hans rett til å være overhode for hele skapningen. Det var jo ikke bare menneskene Satan benyttet i sitt opprør; han fikk med seg én tredjedel av englene også! 

Han hevdet at ingen ville tjene Gud dersom de ikke hadde fordeler av dette. I Jobs bok fortelles det om et møte i himmelen der Satan står frem med akkurat denne påstanden:

Job 1

 6 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan.  7 «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan.  8 Da sa Herren til ham: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.»  9 Men Satan svarte Herren: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? 10 Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet. 11 Men rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.» 12 Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» Så gikk Satan bort fra Herren.

Som en kontrast til denne opprørske innstilling finner vi disse beskrivelsene av Jesus i brevet til 

Filipperne 2

 5 Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! 6 Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik.

Satan ønsker seg den samme stilling i universet som Jesus; helst av alt skulle han ha vært Gud selv; men siden dét er umulig forsøker han å oppnå det nest beste: å få til et opprør i universet som beviser at Gud ikke er berettiget til å være overhode for alt skaperverk.. 

Det svakeste punktet på Guds skaperverk var de ´nyskapte´ menneskene Adam og Eva, hvorav Eva var den ferskeste og dermed den som var lettest påvirkelig. 

Adam og Eva falt i synd - dette brakte hele den påfølgende menneskeslekt inn i et urettferdig, syndig, forhold til Gud. Hvordan skulle nå menneskene - som ikke hadde noen peiling på hvilke krav Gud stilte utover dét å unngå å spise av feil frukt i hagen, en hage de  nå var drevet vekk fra - kunne vite hva de skulle gjøre for å komme inn i et godt forhold med Gud igjen? 

De fleste kjenner beretningen om hvordan Israels folk ble utfridd fra Egypt og på sin vandring gjennom ørkenen kom til fjellet Sinai der de fikk Loven - Moseloven. Paulus forteller hensikten med denne i brevet til Romerne.

Rom 7:

 7 Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære.  

Han sier videre i brevet til Galaterne:

Gal 3:

24 Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.

Og i brevet til Romerne sier Paulus videre dette om synden:

Rom 5

12 Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. .. 18 Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. 

Satans opprør førte dermed til et brudd på Fars (Jehova) rettferdighets-sans. Satan har ved Jesu død fått sin dom (Joh 16:11); dommen står fremfor sin eksekvering der satan og hans engler vil bli bundet og kastet i avgrunnen. 

Åpb 20:

Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden.  2 Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år.  3 Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.

Når Adam syndet tok han retten til et Far/sønn forholt til Far fra hele menneskeheten. Fars rettferdighets-krav ble oppfylt ved Jesu trofaste liv og død; menneskeheten er igjen frikjøpt fra den syndige tilstand vi var i fra Adam til Jesus leverte verdien av sitt offer på Guds trone. 

Den rettferdigehet Far hadde bruk for er dermed oppfylt; av denne grunn finner vi ikke noe av denne egenskapen beskrevet blant Hans Ånds frukter. 

La du merke til den måten vi nå oppnår rettferdighet på i Galaterne?

Gal 3:

24 Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.

Han gjentar dette poenget i brevet til Romerne også:

Rom 4:

24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.

5: 1Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 

Egenskapen rettferdighet har altså fått sin oppfyllelse; det er nå mulig å komme inn i et Far/sønn forhold til Gud igjen, utelukkende ved sin tro. Dét å måtte leve etter en lovsamling er ikke lenger et tema. Dét kravet forsvant med Jesu død. 

Hva så med egenskapen makt?

Dette er ikke en egenskap vi mennesker skal ha, eller har bruk for - under Fars kjærlighets- betingede styresett: Han tildeler imidlertid de av Åndens nådegaver Han mener det er bruk for, der Han mener det er best: 

1 Kor 12: 

11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.

Makt er ikke nevnt i listen over Åndens nådegaver. Dersom du lever i et Kristent system/organisasjon som utøver makt over sine medlemmer på én eller annen måte vet du nå at denne makt har de ikke fått fra Far, og evnt utøvelse av makt er et bevis for manglende styring fra Gud. 

Gal 5

19 Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor*, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom*, fiendskap*, strid*, sjalusi*, sinne*, selvhevdelse*, stridigheter*, splittelser*, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike.

*alle disse har makt som fellesnevner; de er av kjødet, ikke av Guds Ånds frukter.

Hva med visdom da? 

Dét må vel være én av nådegavene? Ja, på én måte. Det er ikke slik at Guds visdom fyller én bestemt person eller gruppe, som enkelte vil ha det til. Da ville det ikke ha noen hensikt med alle de andre nådegavene, ikke sant? Hvis vi bare skulle ´koble oss´ til én bestemt ´kilde´ ville det bare virke forvirrende med flere ´kilder´ flytende rundt.. med det er likevel dette åndens nådegaver beskriver; et vell av bevis for at Ånden er virksom. 

Så når visdom omtales i 1 Kor 12: 8-11så inngår det som én av mange gaver. 

1 Kor 12

8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap,  9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.

Jehovas Vitner mener for fullt alvor at de har rett til å godta vers 8 og litt annet her og der i denne beskrivelsen av Guds nådegaver, men å fornekte resten som et utslag av Satans påvirkning.. De vil jo gjerne ha profetisk evne og spesielle trosgaver, men kan ikke godta at helbredelse og tungetale, samt bedømming av ånder er deler av den samme ånd...

For meg blir dette hykleri. Man kan ikke velge seg ut dét som synes å passe seg selv, og så kaste vrak på resten. Vi taler jo om Guds ord?!

Som en konklusjon på dette kan man enkelt si følgende:

Guds rettferdighet har ført deg inn i en rettferdiget tilstand - dersom du tror på Ham og den Han sendte, Jesus Kristus. 

Derfor gjelder ikke moseloven lenger. 

Derfor er helveteslæren også falsk, fordi den baseres på at menneskene ikke har blitt rettferdiget ved Jesu offer og at synd derfor må betales for. Man kan ikke både tro på Jesus og på helveteslæren. De er uforenelige.