Det er mye lettere å la seg lede gjennom feks. en stor skog av en guide enn å finne veien selv. Slik er det naturligvis også når det gjelder spørsmål man måtte ha ang. Guds ord og vilje.
Selv om det av denne grunn kunne vært ønskelig å ha en organisasjon som la frem alle mulige svar man måtte trenge - rette eller ikke, så har vi noen spørsmål vi trenger svar på:
Var det denne måten Jesus ønsket og lovte at Han skulle lede de Kristne på?
Ville det være ønskelig å opprette en organisert Kristendom - for mer effektivt å spre det gode budskap?
Hvor mye historie kan du?
Jeg kunne ikke stort; for noen år siden visste jeg knapt nok at det fant sted et kirkemøte i Nikaia (Navnet staves litt forskjellig, enkelte gjengir det med Nicae) i år 325.. Nå vet jeg - ut fra historiske bevis - at ved dette kirkemøte valgte man ut de skriftene som skulle komme til å utgjøre den Bibel vi kjenner (mer eller mindre - for det finnes 2 versjoner -én protestantisk versjon, og én katolsk versjon; det er den vi baserer oss på).
Dét jeg heller ikke kjente noe til, og ikke visste at det fantes noe historiske bevis for i form av brev og andre ´skriblerier´, var den utviklingen som fant sted mot slutten av det første århundre blant de Kristne, og som eskalerte utover og oppover mot dette møtet, og fortsatte opp til vår tid.
Det hersker total enighet i Kristne fora om at den første menighet var bygget på kjærlighet og felles tro; dette var fundamentet. Kjærlighet til Jesu offer, til Brødrene og fellesskapet; felles tro på Jesu veiledninger og på apostlenes lære og undervisning. De som tok ledelsen i denne tiden, var apostlene og noen de kalte ´de eldste´.
De historiske kilder er ikke mange, men det finnes indikasjoner på at de første forsøk på sentrallisering kom i forbinnelse med et nytt syn på tingene, faktisk en forvregning, av den rolle gruppen av de eldste skulle ha.(Det Greske uttrykk for Eldste er ´presbyteros´) I stedenfor bare å se på seg selv som eldre (i alder) brødre i en åndelig familie som tjener sine andre brødre, begynte de å påberope seg et spesielt forhold til Gud og Kristus, adskilt og bedre enn hva deres medkristne brødre og søstre kunne ha, og få del i.
Dette utviklet seg videre, der det feks var mange Kristne i én by delte de seg opp i mindre grupper av praktiske hensyn. Det ble dermed flere eldste i én by, og de følte et behov for å samordne seg. Så fra hver menighet ble det valgt ut én som skulle representere sin menighet, og disse kom så sammen for å samtale om lærespørsmål etc. Senere ble de Kristne veldig mange! Stadig flere byer og områder ble Kristnet. Dette medførte at man stadig valgte seg ut nye representanter for disse, og nye ´råd´ for å holde oversikt over det hele. Ved det nevnte kirkemøtet i Nikaia i 325, hadde det utviklet seg så langt at man fikk en PAVE, som skulle være den øverste av dem alle. Og slik har det vært siden.
Når man imidlertid skal beskrive den opprinnelige tilstand i den Kristne menighet, skriver Shaff´s bok ´History of the christian church´, på side 124:
Det nye testamente kjenner intet åndelig aristokrati eller adelskap men kaller alle troende for hellige, selv om mange ikke lever opp til dette kall. Det kjenner heller ikke noe spesielt prestedømme hevet over folket, som en forhandler mellom Gud og vanlige mennesker. Det kjenner kun én øverste-prest; Jesus Kristus, som klart underviser hele det troende universelle prestedømme, såvel som de troendes universelle kongedømmer.
Hver enkelt Kristen hadde sitt personlige forhold til Gud gjennom Kristus som sin øverste-prest og uten noen mellomliggende mennesker som om det trengtes enda en mellommann. For hver enkelt kristen var selv en del av et kongelig prestedømme. (1 Pet 2: 5,9; Åpb 1: 6; 5: 10; 20: 6)
Pavedømmet var derfor en trussel mot dette nære forhold mellom Gud og menneskene via Jesus. Det var ´frafall´ fra den sanne Kristne lære. Men det var likevel i virksomhet og danner også mønsteret for dét JV i vår tid kjenner som et ´styrende råd´.
Det er en vanlig oppfattning blant Jehovas Vitner at det fantes et styrende råd i Jerusalem. I det Jerusalem vi ser FØR Kristus fantes den religiøse ledelse, Templet og derved setet for troen, og den synlige regenten (selv om denne ble utvalgt på tvers av Guds vilje på Samuels tid. (1 Sam 8: 4-20)
Men alt dette ble endret i og med Kristus. Først og fremst oppfylte han loven gitt til Israel gjennom Moses. Han oppfylte også ALLE de profetier som var myntet på Ham, og når Han stod frem i år 30, vakte Han et voldsomt oppstyr! Hvorfor? Fordi Han gikk på tvers med det tradisjonelle religiøse styresett som jo var grunnlagt av Jehova selv for mange århundrer siden, men videreutviklet av Fariseerne og de skriftlærde! Han viste dem hvordan det var meningen de skulle leve og fungere, men nå ikke som Israels folk, men som KRISTNE! Han klarte noe som ingen annen hadde klart før ham: Han holdt alle budene i Loven, og innførte Kristendommen - SAMTIDIG !! Men hva mer var nytt i dette bildet?
Alle de ´gamle´ forordninger, hele deres religiøse system, deres oppfattninger, deres kultur, deres måter å gjøre ting på - alt måtte byttes ut med noe nytt. For dét som nå gjaldt var noe revolusjonerende! NÅDEN. Og nettopp dette danner grunnlaget for at ingenting var som det en gang hadde vært: Nåden dekker over alle synder: ingen ofringer lenger. Nåden dekker over forskjellige kunnskapsnivåer: man trenger ikke lenger å holde seg til én bestemt lov, og bli ansvarliggjort i forhold til denne, fordi NÅDEN går i forbønn for oss. Nåden forandret hele det religiøse bildet. Så også med et behov for en organisert, sentralisert til Jerusalem, autoritet som skulle ta vare på det kristne felles-skap.
Når du leser om ´det styrende råd´, leser du da Bibelen, eller leser du Vakttårnets henvisninger til Bibelen? Ta din egen Bibel fatt, slå opp i Apg 15; jada- du tror du kjenner det.. Men kanskje - kanskje du nå får deg en overraskelse..
Du kjenner bakgrunnen for problematikken. De hedningekristne i Antiokia hadde fått høre at de måtte la seg omskjære og Paulus dro opp til Jerusalem for å ´få svar´ fra det styrende råd der ... vel, dét er Jehovas Vitners versjon. Les nå BIBELENs versjon. Legg merke til hvor dette kravet hadde kommet fra.
(Jeg siterer, fordi jeg er redd for at du ikke kommer til å ville slå opp i din egen bibel...dét er nemlig en vane man utvikler etter lang tid på møtene; man bare godtar det som sies. Dét vil jeg ikke du skal. Du skal vite hva du tror på og hvorfor.)
Apg 15: 1¨Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.»
Judea: Jerusalem var hovedstaden i Judea. Noen kom altså fra Jerusalem og forsøkte å påvirke de ny-kristne hedningene i feil trosrettning - hvem det var? Les vers
5 Men noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro, sto fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.» Her har vi roten til denne konflikten; den kommer fra de Jødekristne som bodde i Jerusalem - der det påståtte ´styrende råd´ skulle ha vært lokalisert.
Hva skjer så? (vers 2. ) ¨Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. (hele menigheten var forsamlet - ikke bare et ´styrende råd´(det er verd å merke seg at dette uttrykket overhodet ikke finnes i BIBELEN; man har rådsforsamlinger, men disse består av hele menigheten, jvnf vers 12): ¨Da ble hele forsamlingen stille¨, og vers 22: ¨Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas.¨
I Selskapet Vaktårnets regi utgjør dette du nå har lest det ENESTE argumentet for et styrende råd; men som du selv nå har lest er dét å stille det hele på hodet: Paulus reiste ikke opp til Jerusalem for å FÅ VEILEDNING, men for å GI VEILEDNING til de kristne i Jerusalem, fordi de ikke hadde forstått den nye KRISTNE lære fullt ut. Når det sies at ¨apostlene og de eldste og hele menigheten¨, viser dette ikke til en liten gruppe menn, la oss si 15-20; eller 8 for den saks skyld (som dagens ´styrende råd´ visstnok består av), men til HELE menigheten i Jerusalem. Så BIBELEN viser iKKE at det fantes et styrende råd. TVERT om.
En annen side av dette, med Paulus i hovedrollen, er denne: Da han fikk sin åpenbarelse, og gikk fra å forfølge de Kristne til å bli deres nye veileder, hva skjedde? Reiste han straks opp til ´det´ påståtte ´styrende råd´ for å få sine oppgaver beskrevet? Ville ikke dét ha vært naturlig? Jég synes i allefall dét. Men, dét skjedde ikke.
Helt i begynnelsen av brevet til Galaterne legger Paulus meget sterk vekt på at hverken hans aposteldømme eller hans åndelige kall kom fra mennesker, heller ikke fra apostlene i Jerusalem . (Gal 1: 1,10,11) Han understreket det faktum at etter sin omvendelse vendte han seg ikke til noe menneskelig sete for autoritet, idet han sa:
¨Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus.¨ (Gal 1: 16,17)
Det tok 3 år før Paulus dro til Jerusalem. Og ved dette tilfelle understreker han selv at de eneste han så var Peter og disiplen Jakob, og ingen andre apostler. (v 18-19) Han var derfor slett ikke til stede ved noe hovedkvarter for å motta instruksjoner på noe slags daglig sammenkomst i et ´styrende råd´. For å understreke hvor alvorlig han tok dette, uttaler han seg med disse ordene: ¨ Gud vet at det jeg skriver her, ikke er løgn! (v. 20)
Etter dette reiste han til Antiokia og hadde dette som utgangspunkt for sin videre aktivitet; ikke Jerusalem. Selv om det geografisk sett ikke er stor avstand mellom disse to byene, (Antiokia ligger ved Syrias kyst) tok det lang tid før apostlen så noen årsak til å reise opp til Jerusalem. Som han selv sier:
¨Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. (Gal 2: 1,2)
Et viktig spørsmål:
Når Jødene gjorde opprør mot Romernes herredømme og Jerusalem ble ødelagt i år 70 ekr., hvor opererte dette angivelige Styrende Råd fra deretter?
Igjen, det ville vel være logisk og fornuftig å tro at det ville finnes i det minste én eller annen indikasjon på dette i historien dersom det virkelig var Guds arrangement; dersom et slikt sentralt administrasjons-senter virkelig var et guddommelig instrument fra Jesus Kristus, for å styre sin menighet verden over?
Så dersom ikke Paulus anså det som nødvendig å følge noe ´styrende råd´, hvorfor skal vi? Hva har endret seg siden den gang? Har hans veiledning angående det å ikke følge menneskelige ledere ´gått ut på dato´?
Hva viser så den kristne historie ( som vi; dvs du og jeg og Jehovas vitner generelt, har ansett som det vi kaller ´verdslig historie´- dét til tross for at de fleste historikere som omtaler den Kristne historien i aller største grad også var Kristne; altså ikke verdslige..) har skjedd med den kristne menighet?
Frafallet begynner:
Den ordning som Jesus og apostlene la grunnlag for, var allerede på Johannes´ tid (i slutten av det første århundre) under massive angrep av frafalne, og fra menn som søkte å trekke andre med seg. Disse kom fra menigheten, men lot seg blende av maktfølelse, og begynte å lede mange etter seg selv og sine meninger. Enkelte begynte nok å føle at det var et behov for at noen reiste seg og tok ledelsen; det var sikkert endel oppriktige innstilte som mente dette, og de gjorde det muligens i den beste hensikt; men - likevel: det de gjorde var like alvorlig som det Ussah gjorde da han forsøkte å støtte Paktens ark da denne holdt på å vippe over på siden. Hadde han vist sin tro på Jehovas evne til selv å ´redde´ sin eiendom ville han ikke ha blitt slått til jorden, død. (2 sam 6: 6-7)
Hvorfor var det så alvorlig å forsøke å ta ledelsen? Det viste mangel på tro på at Jesus (i den første Kristne tid) var i stand til å oppfylle dét løftet han hadde gitt i Mat 28: 20 om at Han skulle være med dem alle dager inntil verdens ende og LEDE DEM. De syntes heller det var passende å gjøre dette selv; så de valgte seg ut én blant de eldre i menighetene, og satte ham som oppsynsmann - eller tilsynsmann med ansvaret over de andre eldste. Dette utviklet seg så - som nevnt ovenfor -, og blant de første kirke-historikere vi kjenner til finnes det en mann ved navn Ignatius, fra Antiokia, som levde omtrent fra år 30 ekr. til år 107 da han led martyrdøden, og i hans verker finner vi slike oppfordringer som dette:
¨Og vær du underlagt de prestene/eldste på samme måte som apostlene var underlagt Jesus Kristus. Dine eldste utøver myndighet på vegne av apostlene. Vær underdannige til lederne/de eldste som du er lydig Kristi lov.¨ (Ignatius´ ¨Epistle to the Trallians¨ kap. II: ¨Epistle to the Magnesians¨ kap VI; samme epistle, kap II)
Dette gav de eldste autoritet lik apostlenes, og likestilte underleggelse under dem med underleggelse under Kristi lov. Men fakta var at de var ikke apostler, og hadde ikke blitt valgt til dette av Guds Sønn, og av denne grunn hadde de ikke den autoritet som apostlene hadde og det ville være et mistak å se på dem i et slikt lys. En slik beundrende opphøyelse utgjorde en nesten udefinerbar forlengelse av bestemte oppfordringer som finnes i DGT, slik at det kan ha sett ut som om de hadde krav på dette, men det medførte seriøse implikasjoner. Sett fra den vinkel Ignatius så det fra, viser han at den som gjør noe uten å ha fått dette godkjent av tilsynsmannen og eldsterådet og tjenerne, ¨ikke kan ha ren samvittighet¨. (Ignatius´ ¨Epistle to the Trallians¨ kap. VII) Minner dette syn deg om noe? Som du ser har JV´s korte historie plukket opp en mengde fra fortidens negative eksempler..
Den respekterte kirkehistorikeren, Augustus Neander, som levde i det nittende århundre, pekte på hvordan den kristne kirke på mange måter vendte tilbake til det gamle testamentets oppsett. Dette gjør han i sitt verk ´General history of the christian religion and church´, sidene 194 til 201:¨ I stedet for et universelt brorskap av alle troende, kom det gradvis et adskilt presteskap til syne, adskilt fra det vanlige fellesskap av Kristne, og som handlet som en mellommann mellom dem og Gud.¨ (Uthevet av meg)
Tertullianus (Tertullian, ca år 145-201), refererte til og med til menighetens oppsynsmann eller biskop, som ´overpresten´, og omtaler også dem som ikke er blant oppsynsmennene og de eldste som ´legfolket´ . (´On babthism´, kap XVII)
Om effekten av dette sier Neander: ´Denne tittel (biskop) springer ut fra at man allerede hadde begynt å sammenligne eldste med prestene; tjenerne, eller den åndelige klasse generelt, med levittene...Når ideen om ett universalt Kristent presteembete (ved Jesus Kristus) forsvant, oppstod ideen om at en kristen måtte innvie seg til en prestelignende livsoppgave...Kristus hadde viet hele sitt jordiske liv til et opphøyd åndelig liv...Denne nye forestillingen, som respekterte verdigheten til én geistlig (betyr: den utvalgte eller utnevnte) førte til at det man hittil hadde sett på som et utslag av den frie gave fra ånden til alle Kristne personlig, nå måtte isoleres til ett spesielt ´kontor´ i Kirkens tjeneste... Nå var dét arbeidet som ånden før hadde utført uten vederlag, isolert til en formell, mekanisk prosess¨
Konsentrasjonen av større autoritet til ett individ ble tydeligvis sett på som et ´praktisk´skritt´ som man kunne si om at ´hensikten helliget midlet´. Jerome, som lagde den første oversettelse av Bibelen til Latinsk rundt 404 ekr., bekrefter dette. Først innrømmer han at eldste og oppsynsmenn var det samme, og så sier han:
...etter som tiden gikk ble hele ansvaret satt over til én person, slik at all kjettersk lære kunne bli rykket bort. (Jerome, slik han blir sitert i ´Lightfoot´s commentary on the Epistle of the Philippians´, sidene 229, 230)
Som du ser utviklet man seg stadig lenger bort fra å ha tillit til Jesu evne til å styre sin menighet; man fikk stadig større sentralisert makt; og mindre og mindre individuelt og personlig ansvar/frihet ble følgende for den enkelte Kristne. Man ble mer og mer organisert.
¨ Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus (2 Kor 10: 4,5), slik Paulus uttrykker det.
Men de - og JV - vendte seg heller til et våpen av kjøtt og blod, idét de heller foretrakk å opphøye menneskelig autoritet som middelet til å opprettholde den Kristne enhet og, mente de i allefall, å opprettholde den rene lære.
Hva var deres - og nå Jehovas Vitners - viktigste argument for å gjøre dette? I denne forbinnelse hadde Ignatius oppfordret oppsynsmennene: ´Ha oppmerksomheten rettet mot det å opprettholde enheten, for ingenting er bedre´. ( Ignatius´s ¨Epistel to Polycarp¨, kap I)
Så ENHET var det viktigste. Denne oppfordringen tok desverre oppmerksomheten bort fra kjærlighet og sannhet som det rette middel til å opprettholde enhet og samhold; at man heller burde benytte dem enn underkastelse under religiøse ledere. (Les innlegget om Russels syn på å navngi organisasjonen i innlegget ¨Bør vi ikke ha et navn som skiller oss fra alle de andre?¨)
Følgelig finner vi at Ignatius jobber for å fremheve det syn at enhet med Gud avhang av ´et harmonisk samarbeide med oppsynsmannen´. (Ignatius´ ¨Epistle to the Ephesians¨ kap VI; Ëpistel to the Trallians¨, kap II.
I sitt ¨Epistle to the Philadelphians¨, kap III, skriver han: For så mange som er med Gud og Kristus, så mange er også med Biskopen.
Som en fremtredende lærd observerer det, kom nå biskopembetet til å utgjøre ´et synlig senter for enhet innen organisasjonen´. ( Lightfood´s commentary on the Epistle to the Philippians, sidene 234,235)
(Når jeg nå siterer alt dette for deg, er jeg ikke i tvil om at du ser at dette ikke virker riktig, bibelsk sett, og at denne utvikling ér ubibelsk - dét du muligens ikke visste er at vi har vært utsatt for NØYAKTIG samme utvikling innenfor JV org. også; det skiller seg ikke ut fra hva den øvrige kristne verden har opplevd. )
En identisk, åpent uttalt oppfordring, til full lydighet og dyp respekt overfor menneskelig autoritet kan man også finne i Ignatius´ skrifter fra tidelig i det andre århundre. Det viser seg i dette argument: ¨Vi må ta imot alle som husets Herre sender til å være overhode for sitt hushold, som vi ville ha mottatt Herren selv. Det er derfor klart at vi må ta imot biskopen (tilsynsmannen) som vi ville tatt imot Herren selv¨. (Ignatius´ ¨Epistle to the Ephesians¨ kap. VI)
Sammenlign nå disse andre-århundrets uttalelser angående underdannighet til biskopen med disse ordene (jeg har streket under de mest betydningsfulle ordene):
¨Å forkaste eller nekte å la seg asossiere med Herrens utvalgte instrument betyr at man forkaster eller nekter å la seg asossiere med Herren selv, som en følge av prinsippet om at den som avviser tjeneren som er sendt av Mesteren, avviser Mesteren selv.
Dette sitatet er hentet fra det tyvende århundre, fra Watch tower 1 Mai 1922 (engelske utgaven), som på denne måten søkte å oppmuntre til lojalitet til den undervisning Selskapet Vakttårnets første president, Charles T. Russel, brakte. Artikkelen fortsatte:
¨Så å fornekte han og hans arbeide er ensbetydende med en fornektelse av Herren, basert på prinsippet som herved er fremsatt.¨ (Denne måte å argumentere på kalles ring-argumentasjon. Det går ut på å først legge frem en idé, for så å henvise til den som om det var noe vedtatt eller bevist. Det er egentlig ikke noe annet enn en form for bedrag.)
Det har nå passert nitten århundrer mellom skriftene til Ignatius og disse gjort av Watch tower. Likevel er argumentasjonen identisk; samme form for sansynlighetsgjøring av et behov, samme skadelige effekt overfor sine etterfølgere. Den eneste forskjellen er at i stedet for lojalitet til Russel, er nå lojaliteten overført til organisasjonen, fremdeles presentert som ´Herrens utvalgte instrument´, og dersom man altså er ulydig mot denne er det på kostnad av ens lydighet mot, og avvisning av, Kristus. Man tenker som så at fordi man nå tillegger slik stor autoritet til en gruppe heller enn til én person, blir det akseptabelt. Dette er en tankegang som ikke tåler Bibelsk gransking, men som både i vår tid og i det andre århundre har hatt stor innvirkning på en mengde mennesker, - som stort sett ikke ser ut til å kunne avsløre dens skadelige effekt.
Så, nå har jeg gitt deg min grunn til ikke å kunne akseptere en organisasjons rolle i mitt forhold til Kristus: Enhver mann/gruppe/ enkeltperson/organisasjon som setter seg opp som en veileder og forsøker å lede menneskene i ´sin´ rettning, er ikke av Gud, eller av Kristus, og nedvurderer den betydning Kristus har som sin menighets leder. Den eneste gode ting ved disse grupper, er at de viser til Jesus; men de gjør det ut fra sitt eget forgodtbefinnende og tillegger Ham den betydning som passer deres eget bilde.
Og som om ikke dette er nok, så har jeg ennå ikke begynt å nevne hvorfor Jesu rike er anderledes, hvorfor det er HIMMELSK, hvordan det virker for oss, selv om vi ikke ser det..men dét er et annet tema.
Mitt syn har dermed sterk Bibelsk og historisk begrunnelse.
Kan du vise deg selv noen Bibelske grunner for hvorfor du BØR underkaste deg en slik organisasjon?
Med det du nå har fått innblikk i, stiller vel også dette med det påståtte frafallet som iflg JV er i ferd med å skulle komme, seg i et fullstendig annet lys, ikke sant?
JV hevder jo - selvfølgelig - at det dreiser seg om et frafall fra deres lære og organisasjon - men dette viser nok en gang at de ikke leser Bibelen nøye nok.
Vi kan gjerne se litt på dette nå:
2 Tess 2: 1
Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og det at vi skal samles hos ham, ber vi dere, søsken: 2 La dere ikke så lett bringe ut av fatning, og bli ikke skremt, verken av åndsbudskap, av påstander eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. 3 La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn. 4 Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud. 5 Husker dere ikke at jeg sa dette da jeg var hos dere? 6 Dere vet hva som nå holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. 7 Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien. 8 Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet. 9 Når den lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan og virker med stor makt og med under og falske tegn. 10 Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst. 11 Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. 12 Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten.
Når jeg leser dette så undres jeg over at andre som leser det samme ikke ser at Jehovas Vitners organisasjon i vår tid oppfyller alle beskrivelsene på ´den lovløse´ som Paulus omtaler her i vers 3. Legg merke til hva han sier om denne: Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud. Synes du jeg tar i for mye nå? Har du sett hvilken betydning de tillegger seg selv? ´Guds eneste kanal´; du oppnår ikke frelse uten å være en aktiv del av organisasjonen; den er Noas ark; Guds folk - osv osv. Men hva sier Paulus om denne lovløse?
9 Når den lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan og virker med stor makt og med under og falske tegn. 10 Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst.
Medlemmene lytter heller til organisasjonens påstander og dogmer enn til det rene og uforfalskede ord som kommer rett fra Bibelen; de vil rett og slett ikke elske sannheten. (Om uttrykket ´sannheten´ skal jeg komme med et innlegg senere.) Hva ville skje med dem?
11 Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. 12 Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten.
Det er interessant å iaktta det ironiske faktum at JV er så opptatte av et kommende frafall - når de selv utgjør en viktig del av dette frafallet. For frafallet er jo ikke fra deres dogmer, men fra den sanne Kristne lære som sier at alle mennesker er frikjøpt fra den Adamittiske synd ved Jesu offer, og altså enten er frelst ved sin tro (de rettferdige), eller får en ny sjanse i den nye tingenes ordning (de urettferdige). Dette er hva de har falt fra; den rene lære om Jesu offers verdi, og den måten Han skulle lede sine på.
Men - når dette er sagt - det finner sted en søken i vår tid, en søken for å finne tilbake til Jesus og det Han gjorde. Og denne søken sprer seg som ild i tørt gress; folk vil vite hva som virkelig er sant. Og da sier det seg selv at slike organisasjoner som Jehovas Vitners går sine siste dager i møte - akkurat slik Paulus sa det ovenfor, i vers 12. Det er sørgelig å se. Måtte Jesus utfri deg og dine i tide!
SØK HAM!
En gransking av Jehovas vitners historie fra C.T.Russells tid og fremover vil underbygge alt jeg har skrevet ovenfor. Russell selv ville ikke lage en organisasjon; heller ikke ha noe navn på det han hadde startet. Dét kom med Rutherford, etter Russells død i 1916. Rutherford skapte organisasjonen og navnet på organisasjonen innførte han i 1931. Selvfølgelig benyttet han Skriftens ord slik at det skulle se ut som om det var Gud selv som hadde utvalgt dem.. Men dét var det ikke. Det var Rutherford. Han er faktisk årsak til mye vondt. Mange krav og forordninger (rapporterings-kravet med alle de negative sider dette medførte, timekrav, møtedeltagelse, osv osv) så dagens lys under hans presidentskap; alle gitt med skinn av at de kom fra Gud selv!
Og jeg skal si deg at de ikke la fingrene imellom når det gjalt dette. Det var direkte henvisninger til at ¨Herren selv har gitt beskjed om¨ at pionérer måtte ha et visst antall timer og leveranser samt gjenbesøk og studier i tjenesten. Samme ordlyd ble også benyttet overfor vanlige menighetsforkynnere - kolportører, som de het den gang - på 1930 tallet. Den som leste det var slett ikke i tvil om at dette var beskjeder direkte fra Jesus.. For et press... Og for en negativ måte å vise Jesus frem på! Som en kravstor Herre, en som forventer mye av sine tjenere, og vil straffe dem hardt hvis de ikke er lydige.
Sannheten er noe helt annet!
Så, organisert Kristendom har sin forhistorie, og den nåværende form er identisk med den gamle. Forskjellen ligger bare i navn og tittler. Det hele handler om makt og frihetsberøvelse i Guds navn.
Og da vet vi hvem som står bak, ikke sant?
Men Gud er ikke død - han ser alt dette.
Men noe som også er bra er at VI ser det! For da kan vi ta avstand fra det og vinne livet!!
