Å søke Guds Rike og Hans rettferdighet - hva innebærer dét?

Bakgrunnen for dette innlegget er de ordene vi finner i 

Rom 5:

17 ... Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Jeg minnes en tid da jeg ofte leste et annet skriftsted, oftest ble det benyttet på dørene til folk og alltid for å få dem til å begynne å undersøke det jég trodde på; jeg var da et Jehovas Vitne, og mente naturligvis at jeg hadde funnet den endelige sannheten; følgelig måtte alle andre også komme til det samme samfunn som jeg var medlem av - hvis de ikke gjorde dét ville de med sikkerhet bli utryddet i Harmageddon. Til denne dag er dette Vitnenes lære. 

Vel - dét var da. Nå vet jeg bedre, og føler egentlig et behov for å be folk om unskyldning for min påståelighet og for ikke å ha vist dem den egentlige sannhet.. Men, man kan ikke annet her i livet enn å reflektere dét man blir opplyst av. Dén gangen var det av menneskelige tanker og lære, nå er det av Guds eget ord, direkte fra Bibelen.

Skriftstedet var dette:

Matt 6:

33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 

I et vitnes sinn er det underforstått at dét å søke riket først innebærer å ha et aktivt åndelig liv; dvs å være travelt opptatt av såkalte åndelige gjøremål - dette innebærer å være så opptatt i felttjenesten og møtevirksomhet som mulig, og å dele sin tro med alle og enhver, det være seg på gatene, i hjemmene, på jobb og skole. Man mener også at ved å sette slike gjøremål på førsteplassen i livet vil man få alt man trenger til livets opphold fra Gud. 

Et vitne som gjør dette føler glede ved sin gjerning, og de mener av hjertet at dette er en gjerning de utfører som en følge av sin kjærlighet til Gud og at de vil få sin belønning fra Ham en gang i fremtiden - dersom de bare holder ut helt til enden for denne onde tingenes ordning, som de kaller den tiden vi lever i.

Jeg mente jo dette jeg også. Likevel levde jeg i uvisshet hva min stilling overfor Gud angår; ville jeg bli frelst? Var jeg god nok?

Selv om jeg hadde lest dette hundrevis av ganger hadde jeg egentlig bare lagt merke til den første delen av det, den om å søke Guds rike først. For mitt vedkommende innebar dette altså en vedvarende ytelse fra min side; det var noe jeg måtte være aktivt opptatt av hver eneste dag, uke, måned og år. Min fremtid avhang mao. av mine ytelser.

Ser man tilbake på dette er det ikke vanskelig å forstå at Vitnenes liv er veldig belastende! For de er jo akkurat som alle andre når det gjelder det å måtte jobbe; de har samme ønsker hva angår fritidssysler som andre, og lever derfor under de samme stressfaktorene som alle andre i samfunnet rundt dem - men i tillegg til dét er de underlagt den evige tanke om stadig å måtte yte mer i ´tjenesten´ og å ´gå fremover´ i åndelig henseende. Det er ikke rart at man innen Svensk psykisk helsevård har konstruert et eget navn for utmattelsessyndrom; de kaller det Jehova-vitten-sjuken.. Dette fordi man finner betydelig fler tilfeller av utmattelsessyndromer blant Vitnene enn i andre befolkningsgrupper.

Skal vi ta dette høytidelig - og jeg ser ingen grunn til å la være - betyr dette i klartekst at Vitnenes overbevisning er helseskadelig for dem. 

Var det slik Jesus ville at Hans etterfølgere skulle ha det?

Selvfølgelig ikke.

¨¨¨¨

Over til den andre delen av setningen:

´..søk...Hans rettferdighet´

Hver gang jeg leste denne delen tenkte jeg egentlig ikke nevneverdig over hva det innbar. Egentlig hadde jeg bare en vag forestilling om at dette innebar at vi måtte forsøke å ha samme følelse for rett og galt som Jehova. Hva Hans rettferdighet var hadde jeg ingen dypere formening om.

Om jeg forstod noe som helst av dette, så hadde det med mine gjerninger å gjøre; mine gjerninger og tanker måtte jo være så rettferdige som mulig. 

Var det dette Jesus mente?

Nå undres du vel over hvorfor jeg begynte dette inlegget med ordene fra Romerne 5: 17?

Eller kanskje du allerede har sett sammenhengen? Det ville være fint! 

Men for dem som ikke ser den:

Det fantes en direkte motsetning mellom dét syn jeg før hadde om mine gjerningers betydning og dét Paulus sier i Rom 5: 17, synes du ikke?

Jeg vet jo ikke hvor mye du oppfatter når du leser ordene; skal jeg dømme etter hvor lite jeg personlig så, ja, da må jeg kanskje benytte denne anledning til å hjelpe deg til å se mer enn hva jeg så...For de følgende ordene synes virkelig å ha vært sanne når det gjalt mitt åndelige syn: 

Mark 8:

18  Dere har øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører dere ikke?

Så la meg ta deg med inn i Romerne 5:

17... Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Enten må Paulus ha sitert Den Hellige Ånd feil, eller så må Matteus ha gjengitt Jesus feil - eller kanskje det er noe jeg har misforstått?!?! 

Av disse tre mulighetene er det jeg som ligger dårligst an, er det ikke?

Jeg tror heller at det var jeg som hadde øyne, men som ikke kunne se..

Både Jesus og Paulus snakker om Gud - Jehova. Og begge snakker om Hans rettferdighet. Begge har en faktor som nevnes sammen med denne rettferdighet: Jesus snakker om Guds Rike, Paulus om Guds Nåde.

Hva Jesus ber oss om å søke er kunnskap om Guds rike og Guds rettferdighet: 

(Denne gang velger jeg å la deg selv slå opp i egen bibel; du trenger å lese dét derfra.)

Hva vet du om Guds Rike? 

Vet du at Jesus er kongen i det (1 Kor 15:25)? 

Vet du at du utgjør en viktig del av dette riket (Rom 8: 17)? 

Vet du hvor det skal herske (Åpb 21: 2-4), 

Vet du når det vil begynne å herske? (1 Tess 1:10, 4: 13-18; Guds rike kan ikke begynne å herske før dets fiender er fjernet; dvs etter at Guds Krig, harmageddon, har fjernet dem. Intil dette skjer utfører Jesus sin rolle som menneskehetens yppersteprest og av denne grunn lever vi fortsatt i ´nådens år´.). 

Vet du hvem som er dette rikets eneste innbyggere (Joh 3:18, første del, 3:36 første del)? 

Vet du hvilken tilstand de vil være i (Lukas 20:36; se også 1 Kor 15: 50-53)? 

Kjenner du til alle disse tingene? Anerkjenner du at det er dette Den Hellige Ånd viser angående Guds Rike? Eller mener du at det bare er meg som kommer med min personlige mening? Studer selv da vel. Skaff deg kunnskap om Guds Rike. Da søker du jo Guds Rike. 

**

Hva med Guds rettferdighet? 

Er dét å kjenne forskjellen på godt og ondt? Og så velge det gode?

Er Guds rettferdighet avhengig av et lovverk? - hvis det handler om å vite forskjellen på rett og galt må det vel være dét? Men hva sier Rom 3: 21,22?

Når Guds rettferdighet ikke har noe med kunnskap om hva som er rett og galt å gjøre, hva har det da sammenheng med? Se Rom 1: 17.

Hva mener du nå uttrykket ´Guds rettferdighet´ sikter til? Hvem - og hva, utgjør det ypperste uttrykk for rettferdighet fra Guds side? 

Hvem, og hva? Rom 5: 9, 10, 11 (Jesus, og forsoningen; gjenløsningen)

Ser du nå hva Jesus sa i matt 6: 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. ?

Forstår du at det å søke Guds rike innebærer å forstå - og akseptere - den rolle Jesus har som Kongen i dette?

At alle som tror på Ham som Guds Sønn og vår frelser er dette rikets eneste innbyggere? 1 Joh 5:10-12

At de vil bli som engler og ha et åndelig legeme (se ovenfor), men at rikets virkeområde vil være knyttet til gjennomføringen av Guds vilje på jorden og med jordens innbyggere (Åpb 21: 3-4) - de onde, som skal få en ny sjanse i tusenårsriket? 

(Jvnf Åpb 21: 8 ; det er logisk at den andre død ikke kan fjernes før den siste prøve er over; de som beskrives i vers 8 vil følgelig befinne seg på jorden under hele tusenårsriket.)

I kortform innebærer følgelig dét å søke Guds Rike og Hans rettferdighet ganske enkelt å anerkjenne Jesus Kristus i den stilling Han er gitt; for såvel Guds Rike som Guds rettferdighet henger ubrytelig sammen med Jesus.

Er dette et tilbud som bare gjelder medlemmer av ett bestemt trossamfunn? 

1 Joh 5:

Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. 

Dersom man er født av Gud må man nødvendigvis være Hans barn, ikke sant? Som Hans barn er man arvinger - til hva? Til evig liv, og delaktighet i Guds rike - i den rolle Han velger å gi oss.

Hva så med Paulus´ord om ¨Guds store nåde og rettferdighetens gave¨?

Hersker det overhodet noen tvil om at vi ikke kan rettferdiggjøre oss overfor Gud? Dersom man ikke klarte det ved de lover og regler Han selv hadde laget (Moseloven); hvordan skal vi da kunne rettferdiggjøre oss ved noen som helst andre regler? Og ettersom lover og regler i bunn og grun handler om å kontrollere våre handlinger - gjerninger - burde det ikke være vanskelig å innse at den eneste måte vi kan komme i en rettferdiget stilling infor Gud er ved nåde.. 

Nåde er noe man ikke kan gjøre seg fortjent til - dét ligger jo i ordets egen betydning, ikke sant? At Guds nåde i sannhet er stor kan det vel ikke herske tvil om? For det var ikke bare de som trodde på Jesus og Jehova som fikk del i nåden; les Rom 5: 18.

Så hva var da rettferdighetens gave? 

Man kan trygt si at hele gjenløsningen er en gave til menneskeheten; gitt ved Jesus Kristus. Nåden kom til uttrykk ved at Jehova arrangerte gjenløsningen,og ved at Hans Sønn gjennomførte denne planen. For intet har vi fått denne gave; alt vi behøver er å tro på at den virkelig er gitt oss. Du snakker om gave!!! En rettferdighetens gave gitt i nåde!!

Som du ser av disse få versene fra henholdvis Matteus og Paulus, så dreier de seg om å komme til forståelse av at vi ikke kan oppnå rettferdighet ved egne gjerninger men bare ved den gjerning Jesus allerede har utført til gavn for oss. Det handler om å ta dette på alvor og ikke la seg sløve ned av dem som mener at man kan gjøre noe som helst for å bedre sin stilling infor Gud av egen styrke. 

At noen er så glade for dette at de forteller om det overalt de går og hjelper mennesker opp fra rennesteineg, besøker folk i fengsler og deler ut mat til trengende - ja, dét er da flott!?! Dé gjør ikke dette fordi de mener at deres frelse avhenger av det, men fordi de forstår at de allerede ér frelst ved Jesu offer.

Ser du forskjellen?

Hosea advarte mot den tid da Jehova ikke lenger ville anerkjenne dem som kalte på Hans navn og han sier i 

Hosea 4:

6 Mitt folk skal gå til grunne av mangel på kunnskap. Siden du har vraket kunnskapen, vraker jeg deg som min prest. Du glemte din Guds lov, derfor glemmer også jeg dine barn. 

Søker du kunnskap om Jehova vil du søke kunnskap om Hans Rike og Hans rettferdighet, dette vil gi deg del i rettferdighetens gave - den gave du allerede har fått, aldeles gratis - bare fordi du kom til tro på Ham og den Han sendte, Jesus Kristus.

Joh 3:

14 Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 

Den som tror på Jehova som universets overherre er nødt til å løfte opp Jesus - menneskesønnen - for det er bare da man kan få evig liv.

Dagens Jehovas Vitner er ikke helt enige i dette; dét var heller ikke fortidens Jehovas Vitner. Se hvordan det gikk med dém. 

Vi er blitt advart.

Smaker du bare på Guds ord - del 2.

I del én forsøkte jeg å vise deg forskjellen på det å ´smake´ og regelmessig å ´drikke´ (Hebreerne 6:4,7) av Guds ord, samt forskjellen på ´noen´ og ´mine kjære´ fra Hebreerne 6: 4, 9.

Årsaken er at dette kapittel svært ofte blir henvist til av slike som vil ha det til at en Kristen lett kan miste sitt frelste forhold til Gud hvis han ikke holder seg nøye til - som regel til deres egen lære ..

Jeg forsøkte å vise at den Kristnes senere synder ikke kunne ta fra ham frelsen, fordi Jesus ofret sitt liv - én gang for alle.

I dette innlegget skal jeg fortsette å vise dette, men denne gang med utgangspunkt i Hebr 10: 26, fordi også nettopp dette skriftstedet blir benyttet i samme hensikt - nemlig å skremme Kristne til å holde seg der de ér i frykt for å miste sin frelse.

For enkelhets skyld kan jeg jo sitere verset, så kan du se hvor lett det er å få dette intrykk, men etterhvert som vi skrider frem vil du se at noe helt annet vil åpenbare seg for deg - slik det gjorde for meg da jeg hørte dette første gang.

Verset lyder slik:

26 Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder.

Ved første øyekast virker da dette som klar tale, gjør det ikke? Dét syntes også jeg.. men, så må man begynne å tenke litt.. For det ligger mye i bakgrunnen av disse ordene. Som før sagt - man kan ikke bare ta et skriftsted ut fra sin sammenheng for å bevise sin tanke, uten å ta nettopp sammenhengen med i betraktning.

Så la oss begynne litt før. Vi går til kap. 9 der vi får en innføring i hva Paulus egentlig taler om: 

27 Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, 28 slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.

Det slås her fast - klinkende klart - at Jesus Kristus ofret seg for å bære syndene, og vi husker jo dette fra 

Romerne 5: 

19 Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 

Dette innebærer at de som tror på Jesus som Guds Sønn, som Frelseren, står i en rettferdiget stilling ved Hans éne offer; du husker sikkert skriftstedene i 

Rom 8:

35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? 36 Som det står skrevet:

           For din skyld drepes vi dagen lang,

           vi regnes som slaktesauer.

37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Som vi forstår her er det denne stilling de Kristne befinner seg i; deres frelse kan ikke bli tatt fra dem som virkelig tror på Jesus.

Hvem er det da Paulus taler om i Hebr 10?

Nå skal vi ha en liten historisk gjennomgang; for å forstå dette riktig må vi vite når dette ble skrevet og til hvem. Hvem, er lettest: det var til Hebreerne; Israels folk. 

(Betyr det at vi ikke har nytte av det som står her - vi som er Kristne og lever flere århundrer senere? Neida. La meg illustrere dette. Dersom en god venn av deg viser deg et flott brev han har mottatt fra sin tante der hun forteller ham om en fin oppskrift på en matrett, kan du selvfølgelig også benytte deg av dén, ikke sant? Men hvis hun i samme brev legger til at han må huske på at han fortsatt skylder henne 10000 kroner, så blir vel ikke du medskyldig, gjør du? Selvfølgelig ikke; brevet var jo til vennen din! Men også du hadde nytte av brevet, for oppskriften var veldig god! Altså; fordi et brev er skrevet til noen andre kan vi ha nytte av det likevel.)

Så til spørsmålet om når? 

Det er skrevet rundt år 62 e.kr. Dvs at Jerusalem fremdeles stod; dét ble ikke ødelagt før ca 7 år senere av Kyros. Vi kjenner til at templet ble brent og ødelagt i år 70.

Hva innebærer dette for vår forståelse?

Jo, når Paulus innleder kap. 10 viser han til noe som faktisk pågikk der og da. Vi må huske at Israelittene som folk betraktet ikke godtok Jesus som Guds Sønn; de kan ha akseptert Ham som messias - men dét var flere som kalte seg messias på Hans tid. Det viktigste var at de ikke godtok Ham som Guds Sønn. 

Så med denne bakgrunn i tankene er det vi skal lese kap. 10. Legg merke til hvordan hele sammenhengen bevitner dette:

1Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene. Hvert år bæres det fram offer som stadig er de samme (det var noe som faktisk ikke hadde opphørt etter Jesu oppstandelse; de som ikke trodde på Han som Guds Sønn fortsatte naturligvis å følge Moseloven og derfor fortsatte prestene med sine ofringer.), men med disse makter ikke loven å gjøre dem som ofrer, fullkomne.  2 Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? (Men dét hadde de altså ikke..) For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.  3 Men ofrene er hvert år en påminning om synd. (Så selv om Jesus hadde avgitt sitt offer og levert dette på Jehovas alter for nesten 40 år siden, fortsatte de med sine ofringer - hvert år, én gang i året.)

Paulus fant det mao på tide å informere og minne de Jøde-kristne om at Kristus faktisk hadde utført den gjerning Han skulle; det var ikke noen grunn til at dé skulle fortsette å ofre noe som helst. 

Vi kan lese videre for ordens skyld:

 5 Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; 6  brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i.7  Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg. 8 Først sier han: Slaktoffer og offergaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke glede i, enda det er slike offer som bæres fram etter loven.  9 Deretter sier han: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. Han opphever det første for å la det andre gjelde.

Ja, når Jesus kom opphevet Han Moselovens påbud om ofre; slik Paulus viser med neste bemerkning:

10 I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle. 

Til tross for dette fakta finner vi at Paulus hadde iaktatt følgende:

11 Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder.

Dé hadde ikke sluttet med den jobben de var pålagt i henhold til Moseloven; man kan faktisk si at datidens Jehovas Vitner fortsatte som om intet hadde skjedd; i deres øyne hadde ikke Guds Sønn vært der enda - ja, Israels folk går fremdeles å venter på at Han skal dukke opp! 

(Et annet viktig poeng her er uttrykket ´står daglig´; i beskrivelsen av templet finner vi ikke noe om en stol for prestene; deres gjerning skulle utføres hele dagen; de skulle ikke sette seg ned mens de var ´på jobb´. Som en direkte motsetning til dette leser vi i det neste verset:

12 Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og satt seg ved Guds høyre hånd.

I motsetting til prestene under den første pakt - moseloven - som ikke kunne sette seg fordi deres offergjerning ikke varte lenger enn étt år av gangen, kunne Jesus sette seg ved sin Fars høyre hånd, fordi Hans offer gjaldt én gang for alle. Han sitter derfor. 

13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt som skammel for føttene hans. 14 For ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne. 

Når du leser dette, hva tenker du da om din stilling? Føler du deg helliget ved Hans offergave? Jeg bruker ordet føler med overlegg, fordi også dette er et viktig poeng.

La meg illustrere dette:

En venn av deg har lånt deg 10000 kroner. Han er alltid vennlig mot deg, men uansett om han ikke stadig nevner at du skylder ham penger så føler du deg skyldig hver gang du ser ham, ikke sant? Så plutselig en vakker dag kommer det én helt ukjent person inn i bildet; han besøker din venn og innfrir ditt lån; ja ikke bare innfrir - han gir din venn 1 million kroner! Hans gave til deg overgår langt dét du er skyldig! Din venn blir jo rik som en følge av at han lånte deg litt penger! Men hva med din følelse overfor din venn? Føler du deg fremdeles i gjeld til ham? Dét kan du nok - for det er jo ikke du som gjorde opp skylden; men skylden eksisterer uansett ikke lenger, gjør den? 

Slik kan det også forholde seg med den følelsen vi sitter inne med overfor Jehova, selv om Jesus allerede har ordnet vår synd for oss, kan vi likevel føle oss som syndere. 

Men hva var det Paulus sa? 

¨ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne.¨

Ser du deg fullkommengjort i ditt forhold til Far? Du ér dét - men ser du det slik? 

16..17 Og så:

           Jeg vil ikke lenger huske

           syndene deres og all deres urett.

18 Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd.

I det gamel Israel var det forbundet med dødsstraff å gå inn i helligdommen i Herrens tempel. Men nå - etter at Jesus hadde opphevet ´det første´ - Lovens bokstav - sier Paulus følgende:

19 Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, 20 dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. 21 Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, 22 så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann. 

For den som virkelig tror på Jesu offer finnes det ingen grunn til å føle dårlig samvittighet lenger; du ér fullkommengjort ved Hans offers verdi.

Følgene av dette blir naturligvis dette:

23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. 24 La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. 25 Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.

Så kommer vi altså til verset mange religiøse ledere benytter seg av for å skremme deg til trofasthet til sin forsamling:

26 Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. 27 Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot.

Å - som de elsker å bruke dette skriftstedet, for ved disse ordene har de virkelig makt over sine medlemmer.. Men - naturligvis har de et problem... for det var slett ikke slik ordene var ment å brukes, noe sammenhengen klart viser.

28 Den som forkaster Moseloven, møter ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord. 29 Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? 

Vi forstår av dette hvor alvorlig det var å bryte Moseloven, ikke sant? Men hvor mye mer alvorlig må det ikke da være å vende tilbake til dét å føle seg skyldig og syndig - etter å ha blitt fullt ut opplyst om Jesu offers verdi?

På Paulus´ tid var det noen som hadde blitt gjort kjent med Jesu offers sanne verdi og de hadde sikkert gledet seg over dette for en tid - men så hadde de begått én eller annen syndig handling, og der kom følelsen av å ha brutt Loven krypende.. I sin fortvilelse og mangel på tro vendte de tilbake til dét de hadde lært før; at det å ofre på alteret i templet i Jerusalem i allefall gav dem tilgivelse for étt år om gangen, så de valgte å gjøre dette fremfor å fortsette å sette sin lit til Jesu offer. 

Til tross for at de kjente sannheten valgte de syndens vei - og dens betaling; mao lovens bokstav og følgelig dens konsekvens. 

I brevet til Romerne sier Paulus dette:

Rom 1:

21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket.

Hebr 10:

30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. 31 Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud! 

Ved å ignorere evangeliet om Jesus stod en slik kristen Israelitt i umiddelbar fare for å ¨trampe(t) Guds Sønn under fot, vanhellige(t) paktens blod som (de alle) er blitt helliget ved, og spotte(t) nådens Ånd.. 

Først var de underlagt Moseloven; så kom Jesus - Guds Sønn - som opphevet Moseloven og førte dem inn i et fullkommengjort forhold til Jehova, og så gikk tiden fra Hans oppstandelse og fremover til år 62 og de begynte å føle den samme gamle syndige følelsen de hadde hatt fra gammelt av; Jesus var borte - de kunne ikke lenger se Ham med sine egne øyne; prestene fortsatte å gjøre tjeneste i templet i Jerusalem som om Han aldri hadde vært der.. Følelsene tok overhånd og de begynte å føle et sterkt behov for å gjøre noe for å rettferdiggjøre seg selv.  Ettersom det eneste de kjente til var Moselovens bokstav, var det dette de vendte tilbake til. 

Men som Paulus viste var offeret gitt; det ville ikke bli gitt to ganger.  Én gang ble Jesu offer gitt. Når disse følgelig vendte tilbake til lovens bokstav etter å først ha blitt kjent med Jesu offers verdier, hadde de ikke lenger Hans offers verdi å dekke seg med overfor Jehova. De var blitt frigitt og tilgitt; men vendte tilbake til en syndig tilstand ved å velge sine egne rettferdighets-gjerninger i stedet for troen på Hans offergjerning.

Paulus hadde derfor det følgende å si til Hebreerne:

32 Men tenk nå tilbake på den første tiden, den gangen dere ble opplyst og siden holdt ut i de lidelsene dere måtte kjempe med. 33 Snart ble dere hånt og plaget for øynene på folk, snart gjorde dere felles sak med andre som måtte gjennomgå det samme. 34 Ja, dere led med dem som satt i fengsel, og fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. For dere visste at dere eier noe som er bedre, og som varer. 35 Kast ikke vekk frimodigheten!  (Tenk på hvor stor frimodighet vi kan stå fremfor Far med fordi vi er kjøpt frie ved Jesu blod!) For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet (ja, heller ikke vi som lever nå kan tillate oss å tvile på Jesu offers verdi, kan vi?), så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. 37  For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. 

38  Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. 

Legger du merke til at de som var blitt rettferdiget ved sin tro på Jesus ville leve ved sin tro? Dette er ikke noe som bare gjeldt for de første Kristne; dette gjelder også deg!

Det vi skal lære av disse versene er følgelig dette:

Dersom vi begynner å føle at vi må ofre noe for å oppnå en godtatt stilling overfor Jehova, befinner vi oss på farefull grunn. Da er vi muligens i ferd med å vende tilbake til det samme som de Kristne hebreerne, nemlig til gjerninger basert på loven. Dersom vi ser på forskjellige gjerninger - mange religiøse trosssamfunn benytter seg av forskjellige metoder medlemmene kan utøve sin tro på og dette skal etter sigende føre til større sjanse for frelse... - uansett hvilke, som en rettferdiggjørende handling, så er vi på full fart bort fra troen på Jesu offer som i virkeligheten er den eneste sanne rettferdiggjørelse. 

La du merke til vers 38?

38  Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham.

Dét å mene at man må utføre spesielle handlinger for å bedre sin sjanse for frelsen er det samme som å trekke seg unna Jesu offer. 

Dette er like alvorlig nå som det var på Paulus´ tid, selv om vi kanskje ikke ville søke tilbake til samme lov som de Kristne fra Israels folk. 

Ordene i vers 26 gjelder derfor overhodet ikke en Kristen som av en eller annen grunn begår en syndig handling, men derimot én som mener at han må begynne å ofre til Gud ett eller annet, dét være seg dét å gå på ´møter´ eller ´feltet´ eller andre såkalte ´tros-gjerninger´. 

Dersom slike gjerninger får større betydning i ens sinn enn Jesu offers betydning har man kommet langt bort fra troen på Hans offers verdi. Det er om slike mennesker Paulus taler. 

For vi ér blitt frikjøpt fra syndens lønn ved Jesu offer - én gang for alle. Offeret gjelder som du forstår bare én gang; den neste gang Jesus vender tilbake er det for å hente opp dem som benytter seg av Hans offers verdi. 

Tilgivelsen ble gitt ved Hans første besøk, ved Hans død. De som tror på dette er rettferdiggjort, og fullkommengjort i Fars øyne. 

Vend derfor aldri ryggen til Jesu offer ved å tillate noen som helst å minske dette offers verdi for deg. Hvordan de gjør dette?

Ved å innbille deg at dé har en betydning for din frelse.(Prestene gjorde dette ved å fortsette å ofre, selv etter at Jesus var oppstått.) Ved å forelegge deg forskjellige handlinger du må utføre for å fortsatt ha et godkjent forhold til Gud. (Jødene måtte ha med seg forskjellige offergaver til prestene.) Ved å stadig oppfordre deg til å bruke mer tid i ´tjenesten´, som om du kan gjøre deg fortjent til frelsen. (Dess mere synd dess mere offergaver..) (Hva skal du da med nåden?) 

Paulus avsluter kap 10 med ordene:

39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.

Bevar derfor din tro på Jesu offer min venn! Det er den som har rettferdiggjort deg!

Ikke vend tilbake til gjerninger; da vender du i virkeligheten ryggen til Jesu offer, eller som det sies i 

Hebr 6: 

6...De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott. 

Styrk derfor din tro, og hold den som en dyrebar skatt i ditt hjerte!