Jehovas Vitner, Guds folk?

Jeg ble født i 1960, mine foreldre var/er Jehovas Vitner og jeg ble - naturligvis - opplært i samme religion. I 1975 lot jeg meg døpe i denne religiøse tro; dog hadde ikke organisasjonen ennå innført det noe lumske spørsmålet som man nå må svare et høyt og klart ¨ja¨ på innfor vitners nærvær.. hvilke spørsmål dreier det seg om?

Ordlyden husker jeg ikke så klart, men det første spørsmålet dreier seg om hvorvidt man ønsker å la seg døpe i Faderen, Sønnens og Den Hellige Ånds navn - noe man jo ønsker i en slik sammenheng. (Og det var dette spørsmålet jeg svarte ja på i sin tid) Men det er det neste spørsmålet, som ble innlemmet i ´dåpsløftene´ tidlig i 1980´årene som er lumsk.. ´Forstår du at du ved denne handling blir en del av Jehovas Vitners organisasjon?´

Dét man ikke får forklart er at dette er et juridisk bindende svar; man forplikter seg til å overholde de regler og de vilkår Jehovas Vitners organisasjon til enhver tid forelegger. Ethvert brudd på disse - som ikke trenger å ha noe som helst Bibelsk grunnlag* - vil kunne medføre utstøtelse.

*fordi det kan være rent organisasjonelle regler og forordninger

Men, dette virker ikke skremmende på et menneske som ønsker å la seg døpe, for vedkommende har nemlig da blitt opplært til å tro at ved denne handling blir han/hun medlem av Guds utvalgte Folk! Og intet er mer fristende og ønskverdig enn å være blant Guds folk! 

Så går tiden, man får dypere kontakt med organisasjonen og medlemmene - noe som går bra så lenge man finner sin plass og ikke begynner å stille spørsmål ved læren. Men gjør man dét blir saken plutselig en annen. Da får man virkelig føle på kroppen hva organisasjonens andre dåps-spørsmål egentlig dreier seg om: stoler du på den tro og kloke tjener? 

(Uttrykket ´Den tro og kloke tjener´ er et uttrykk som organisasjonens ledelse, dens ´styrende råd´*, selv har valgt å anvende på seg selv. Uttrykket stammer fra Matt 24: 45. Ved å anvende dette uttrykket på seg selv har de skapt seg en makt-posisjon over alle andre ´tjenere´, uansett hvem man måtte definere dette uttrykket å gjelde.)

* alle organisasjoner må ha en ledelse, så også Jehovas Vitner. Enkelte har én person som har det totale ansvar; men andre har ´råds´-ledelse, slik JV har.

Så hva sier denne ´tro og kloke tjener` om seg selv og sin betydning i forhold til Gud? Den hevder å være Guds eneste kanal på jorden. Og fordi Rutherford (Selskapet Vakttårnets andre president) i 1931 vedtok navnet Jehovas Vitner på dem som før dette hadde blitt kalt ´International Biblestudents´ kom et nytt uttrykk inn i deres ´språk´: Guds utvalgte folk.

Det var vel bare naturlig at dersom man kaller seg med Jehovas navn så er man selvfølgelig Hans folk? - mente de. Og rett skal være rett; det finnes ikke noe annet kristent samfunn som med slik iver har proklamert Jehovas navn verden rundt! Dét skal de ha ros for. 

Men - gjør dette dem til Guds utvalgte folk? Og særlig i den betydning at det ikke finnes noen andre som også har Guds godkjennelse..

NB! Det er her viktig å ta med i betraktning at de som utgjør Guds folk også er arvinger til Guds Rike og i DNT kalles disse også for Guds Barn. Å være Guds folk/barn er således svært viktig! 

Romerne 8:

¹⁴ Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. ¹⁵ Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: «Abba, Far!» ¹⁶ Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. ¹⁷ Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi også få del i herligheten sammen med ham.

La oss se på dette i lys av hvem Gud opprinnelig valgte seg ut som et folk for sitt navns skyld, og hva Han sa om de valg Han treffer.

Først, hvor fikk Jehovas vitner sitt navn fra?

Jes 45: 

    ¹⁰ Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og forstå at jeg er Han. Før meg er ingen gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme.

´Herren´´ = Jehova. Vel, dette er faktisk Guds egennavn slik vi kjenner det fra DGT. Så alt er vel så langt.

Men - kan man bare ta ett vers (eller flere vers, ettersom disse uttrykkene forekommer flere steder i DGT..) som ble skrevet til Israels folk, flere århundrer før Jesus kom, og anvende dem på en organisasjons ledelse og medlemmer ca 2500 år senere? 

Hva sier egentlig dét om dette ´folkets´ respekt og tro på Ham de bærer navnet til?… 

Dersom du leser et gammelt brev skrevet til din fjerne onkel i usa der han ble valgt til president i et firma som nå har en enorm inntekt; vil du da hevde retten til denne tittel? Dét er ikke vanskelig å forstå at dét ville være utslag av en gal manns tankegang, og at firmaets ledere og advokater ville ha ledd høyt av et slikt krav. 

Men Rutherford synes at imidlertid at dét var en finfin idé å gjøre ordene i Jesaja til å gjelde for sin organisasjon, så i 1931 ble dette skriftstedet og navnet knyttet til organisasjonen. …Som siden har båret dét med stolthet. Dette skiller dem jo fra ´alle de andre´! Så han konstruerte navnet ved å bruke ´vitner´og Guds egennavn fra Jesaja 43 10.. = Jehovas Vitner. 

Men hva synes Gud selv om dette? Hva mener Jehova? 

Hvordan omtaler Han sitt ord, dét Han sier? 

Jes 55: 

11…. slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.

Altså; når Jehova har sagt noe så gjelder Hans ord til evig tid. Dette kan ikke understrekes nok. 

Så får vi se litt på hva Han egentlig sa i Jes 43: 10

`Dere er mine vitner´: hvem sa Han dette til? i vers 

1  Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel:

 Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.

Så av dette ser vi at det er kun ett folk, én nasjon, som var utvalgt. Israels folk.

Det er riktig at Han også kan velge seg ut enkelt-individer som ikke er Israelitter til forskjellige oppgaver, men da dreier det seg altså om enkeltpersoner. Hva uttrykket ´mine vitner´ her i Jesajas angår, så er det Israels nasjon det handler om, og aldri om noen annen nasjon.

Det er derfor disse Han fortsatt taler om i versene nedenfor:

 ⁶ Jeg sier til nord: «Gi fra deg!» og til sør: «Hold ikke tilbake!»Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende, ⁷ alle som er kalt med mitt navn, dem jeg har skapt til min ære, formet og laget. 

Jehovas Vitner elsker første del av vers 7, naturligvis, for de hevder jo å være blant dem som kalles ved Hans navn; men er de dét? Nei. For ordene gjelder fortsatt Israels nasjon. ( det er jo heller ikke Jehova som kaller dém ved sitt navn; det er de som kaller Jehova ved sitt navn…som i så uendelig mange andre tilfelle snur organisasjonen opp/ned på fakta..)

Så hittil har vi sett på hvem som opprinnelig fikk utvelgelsen til å være Guds folk. Hvordan gikk dette da? Har Israels nasjon vært seg bevisst dette forhold og æret det ved god oppførsel? Vel, den som har lest endel i DGT vet at Israels folk ikke akkurat var ´guds beste barn´… ved gjentatte anledninger opp gjennom århundrene forlot de tilbedelsen av Ham, men straks de kom ut for vansker vendte de tilbake til Ham.. Og hva skjedde da? Han ventet tålmodig på dem, og som en kjærlig kjødelig far ville ha gjort, tok Han imot dem og begynte å vise dem kjærlig godhet igjen - hver gang. Han sendte til og med Jesus i et forsøk på å få dem til å rette opp sitt forhold til Ham én gang for alle; men de tok livet av Jesus..

Fordi de ikke godtok Jesus måtte Far se seg om etter et annet folk - et folk som beskrives slik i

Matt 21

⁴³ Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket.

(Les gjerne hele Jesu illustrasjon om vinbøndene og arvingen, vers 33-46)

Hvordan skulle dette nye folket finnes? 

Kortversjonen er at det skulle letes blant andre folk og nasjoner som fra før ikke trodde på hverken Jesus eller Jehova. Vi kjenner dem med uttrykket ´hedninger´´. 

Paulus blir omtalt som ´hedningenes apostel´(Rom 11:13), nettopp fordi han fikk som hovedoppgave å bringe budskapet om Jesus ut til disse. Dé som tok imot dette budskap med åpent hjerte og lot sitt liv innrette etter de nye prinsippene som ble lagt frem for dem ved apostlenes budskap og eksempel, ble del av det nye folket. 

De fikk etterhvert betegnelsen ´Kristne´ fordi de fullt ut trodde at Jesus fra Nasaret var Guds Sønn, og dermed den frelser som Jehova hadde lovt Han skulle sende. Jesus var Kristus i deres øye. (Kristus - betyr den salvede) 

Et nytt folk ble skapt; det består ikke av noen konkret nasjon, men er et utvalg av enkeltpersoner fra enhver tenkelig nasjonalitet og kultur - med én ting til felles: troen på Jesus som Guds Sønn. Det kraftigste hjelpemiddel for å skille ut disse fra den øvrige verdens befolkning var og ér den hellige ånds virksomhet.

(jvnf 1 Kor 12 3: 4-11 der du finner en utfyllende beskrivelse av hvordan Den Hellige Ånd skal virke til fremme for troen på Jesus - og av Jesu legeme (hver enkel troendes plass på Hans legeme) vers12-31) 

Legg merke til hvordan Ånden skulle variere i grad og oppgaver, samt at ikke alle ville få del i samme nådegave. 

Det er om denne Hellige ånd Jesus forteller dette om i

Joh 15

²⁶ Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. 

Så, nå har vi i korte vendinger sett på hvem som opprinnelig var Guds folk: Israels nasjon. Vi har sett på hvorfor de mistet dette forholdet: De forkastet Jesus som Guds Sønn. Vi har sett på hvem som skulle ta over som Guds folk: Enkeltpersoner fra alle folk og nasjoner i verden. 

Hva skulle så disse bli en del av? Svaret så vi ovenfor, i Matt 21: 43, der det sies at Guds rike skulle bli gitt dem. Det er disse som vil utgjøre Guds Rikes innbyggere. 

Det var egentlig Israels nasjon som hadde denne forrett, men de kastet altså vrak på den. 

(Hvorfor noen skal være medlemmer av Guds Rike er en annen, og meget interessant sak. Jehova trenger dem til faktiske oppgaver som har med gjennomføringene av Hans hensikter å gjøre! De skal definitivt ikke sitte på himmelens skyer og dingle med beina! - men dét er ett annet emne..)

Men hva så med Israels folk - har de slett ingen posisjon i Guds øyne?

Man skulle kanskje ikke tro dét på bakgrunn av de skriftstedene vi har sett på ovenfor?

Men sånn kan vi ta feil..

Her om natten lå jeg og leste i DNT, slik jeg så ofte gjør før jeg sovner.. 

Og mine øyne falt på 

Rom 11

²⁵ Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. ²⁶ På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. ²⁷  Dette er min pakt med dem når jeg tar bort syndene deres. ²⁸ På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. ²⁹ For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 

Ja, selv om Israels nasjon ikke lenger ér Guds utvalgte folk har Han ikke glemt dem og det Han har kalt dem til.  

De har imidlertid nå bare de samme vilkår som hedningene: de kan bli en del av Hans folk som enkeltindivider og dermed oppnå samme forhold til Ham som alle andre. (det er imidlertid endel i DNT ´s tekster som tyder på at de av Israels folk, som altså tror på Jesus som sin Herre, vil komme til å få fremtredende stillinger i Guds rike.)

Hva har så alt dette med Jehovas Vitner og deres påstand om å være Guds folk å gjøre? Veldig mye! For dette beviser at intet kristent samfunn kan hevde å være spesielt utvalgt av Gud - i forhold til alle andre Kristne. 

Den Katolske kirke hevder at Paven er Guds stedfortreder på jord; Jehovas Vitner hevder at deres organisasjon under ledelse av sitt ´styrende råd´ er Guds eneste kanal.. Vel, de tar begge feil. Guds kanal er og blir Den hellige ånd, som Han tilveiebringer til hvem Han vil og i hvilke mengder Han vil.

Guds folk i vår tid består derfor av enkeltpersoner fra enhver Kristen gruppering. Det består av mennesker som setter sin lit til Jesus som sin frelser, og offentlig kunngjør Ham som sin Herre og frelser. Det består av slike som bringer Hans navn ut til andre. Det er dem som forteller om Hans frelsesverk. 

Folket består ikke av mennesker som viser til én bestemt person eller organisasjon for frelse. Og dermed er Jehovas Vitners organisasjon fullstendig avslørt, fordi den i graverende grad viser til seg selv som den eneste måte medlemmene kan bli frelst. Man må - iflg dem - være et aktivt medlem av organisasjonen for å kunne komme inn i den lovte nye verden - som de kaller det. 

Den hellige ånd bruker imidlertid også slike mennesker eller organisasjoner til å samle inn mennesker av et rent hjerte, slike som faktisk setter all sin lit til sin tro på Jesus - ikke til sine gjerninger, eller til en menneskelaget organisasjon - selv om denne måtte bære (urettmessig) Jehovas navn.

Jehovas Vitner som organisasjon betraktet er derfor definitivt ikke Guds folk - men noen av medlemmene kan være/bli dét. 

Det ironiske er at organisasjonen selv utgjør et alvorlig hinder for dette…dens påståtte forhold til Jehova og dens betydning, i egne øyne, legger et alvorlig og nesten ugjennomtrengelig slør over øynene på medlemmene ved sine stadige selvopphøyende bemerkninger i litteraturen og foredrag. 

Men Jehova ser på hjertene til alle mennesker, og det er ikke medlemskap i én bestemt del av sitt arbeidsområde Han ser etter. Han ser etter hva hvert enkelt individ tror utgjør deres frelse: om de setter Hans Sønn Jesus på denne plassen - eller ikke. 

Hvilke synder ble tilgitt ved Jesu offerdød?

Jeg hadde en svært interessant samtale med en god venn av meg her om dagen. 

Om Bibelske tema; noe som virkelig er en sjelden vare for tiden! 

Det er ikke mange man kan snakke helt åpent med om sine tanker om Bibelske temaer, for de aller fleste blir personlig støtt dersom man ikke har - eller anerkjenner - deres overbevisning, og i værste fall trekker de seg vekk fra én. 

Men, hvordan skal man da kunne komme videre i å forstå de indre dybder i Guds ord? Skal vi bare godta de læresetningene som til enhver tid måtte være tilgjengelige? Nei, dette er jo feil. Slutter man å stille spørsmål kommer man aldri videre; hvis ingen stilte spørsmål ved hvorvidt jorden var flat, slik det én gang faktisk ble hevdet, så hadde vi fortsatt gått i denne tro..

Dersom ingen hadde satt spørsmålstegn ved læren om en skjærsild og et brennende helvete, ville menneskene fremdeles ha trodd dette og levd i frykt.

Så, å stille spørsmål ved ens oppfatninger er en menneskerett og et gode vi må ta vare på!

Så hva var det vi snakket om?

Vel, egentlig var det hvilke vilkår det stilles for et menneskes forhold til Gud - hva som skal til for å bli godkjent av Ham.

Og i den forbindelse kommer man jo ikke forbi Guds nåde ved Jesu offer. Dette er vi jo helt enige om. Men hva var det Jesu offer omfattet? Er det mulig at vi bare er befridd fra én type synd; at det finnes andre typer synder vi ikke er fridd fra? 

Det er ingen tvil om at årsaken til at Jesus i det hele tatt måtte ofre sitt jordiske liv til fordel for oss alle, ligger i den arv vi alle har del i fra Adam. Dvs den nedarvede stilling menneskeheten befant seg i etter Adams fall overfor den allmektige Gud.

Dette omtales da også enkelt og greit i 

Rom 5 

¹² Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. 

Dette kalles for enkelthets skyld for den Adamittiske synd. Dette er jo en type synd vi som har levd i ettertid ikke hadde noen som helst måte å kunne komme vekk fra; altså en låst situasjon. Men var det bare denne situasjonen som ble endret - at vi er løst fra den Adamittiske synd og derfor - i utgangspunktet - står i det samme forhold til Gud som Adam gjorde før han feilet? Kan det være at vi fremdeles lever under andre betingelser for å kunne være godkjente av Gud? 

Det er ikke tvil om at Bibelen setter opp en lang liste over feil /synder vi bør ta alvorlig - men fører brudd på disse til at kristnes forhold til Skaperen står i fare? 

Dette er et vanskelig tema; det må innrømmes. Og jeg skal ikke påta meg i ha den endelige viten om dette tema heller; leseren må selv dømme og ta stilling til dette.

Men tanker om dette - dét har jeg.

La oss starte med neste vers i Rom 5:

¹³ Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov.

Paulus viser her til ´loven´, Moseloven. Selvfølgelig syndet menneskene daglig i forhold til Guds moralske normer helt fra Adams fall til de (Israels folk) fikk Loven gitt ved Moses. Og alle de andre folkeslagene levde/lever fremdeles i synd i forhold til Guds normer - selv om de ikke fikk denne loven. 

Vi må huske på at Loven bare ble gitt til Israels folk; det er faktisk en ´stammelov´ vi snakker om. At flere folk og nasjoner i ettertid har annektert den - eller deler av den - betyr ikke at de utgjør Guds folk på noen som helst måte. (Det forholder seg på samme måte når det gjelder bruken av Jehovas navn på en organisasjon i vår tid; det var Israel som var Jehovas folk, Jehovas vitner kan ikke bare lese et vers i bibelen og anvende dette på seg selv, for så å tro at de står i et spesielt forhold til vår Far. Det var imidlertid dette J. Rutherford gjorde da han i 1931 lanserte navnet Jehovas Vitner på sin organisasjon.)

Nåvel, poenget med å henvise til dette verset er jo å understreke at de handlinger loven forbød er akkurat de samme som vi mennesker alltid har hatt å stri med i våre ufullkomne sinn; falske guder, begjær, osv osv. 

Så - Paulus viser med dette enke verset at vi IKKE BARE ER LØST FRA DEN ADAMITTISKE SYND, men fra enhver (nesten*) synd vi mennesker kan komme til å begå! Og for å underbygge dette sier han videre i vers

Rom 5

²⁰ Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større.

Mao, dess verre brudd på Lovens påbud, dess større nåde blir vi vist. Dette gjør at det ikke (nesten..*) finnes den synd vi kan begå som bringer oss ut av et godkjent forhold til Gud. (det godkjente forholdet til vår himmelske Far kan kun oppnås av de som faktisk tror på den Han sendte; at Jesus fra Nasaret var Hans Sønn og ble vår frelser og Herre; dvs de KRISTNE. Ingen annen trosretning kan komme i et slikt forhold til skaperen, jvnf Rom 4: 24-25, og 5: 1)

Tilbake til Romerne kap 5: 

¹⁸ Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. ¹⁹ Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 

Du legger kanskje mere til at jeg tilsynelatende har begått en feil her i mine vurderinger? Fordi jeg sier at det bare var de Kristne som kunne kome i et godkjent forhold til Gud, mens dette jo sier at alle er frifunnet og fått liv? 

Vel, det er ingen feil. For versene sier også at mange ble gjort rettferdige; og dette er dem som tror på Jesus. Alle de andre vil få en ny sjanse til å komme til denne tro ved å bli brakt tilbake til livet etter at denne gamle verden har blitt erstattet med en ny renset jord, og der vil de få 1000 år på seg til å innrette sitt sinn og gjerninger slik at de samsvarer med Guds vilje. (da ikke lenger under dekka av Jesu offer, men deres fremtid er avhengig av deres egne gjerninger, slik Israel var under Loven.)

Som du ser deler Paulus i Rom 5: 19 menneskeheten opp i to grupper; de som tror på Jesus som Guds sønn, og alle de andre som ikke anerkjenner Ham som dette.

Men den våkne leser har sikkert merket seg ordet ´nesten´ ovenfor? 

**Nesten

Finnes det likevel synder det ikke finnes tilgivelser for? Hva er dét? 

Jeg må nok først forklare at vi som tror på Jesus har fått del i noe helt vidunderlig, og at de fleste ikke tenker over dette til daglig..

Ja, noen trekker nærmest på skuldrene og legger ikke særlig vekt på dette; men det er faktisk ultra viktig for oss å forstå!

Det er nok en gang vår gode venn Paulus som står for ordene vi skal drøfte nå.

1 Kor 6:

¹⁵ Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? ….

Du kan gjerne lese versene både før og etter, de viser at det han snakker om er syndige handlinger som omhandler hor. Dét er imidlertid ikke mitt poeng i denne sammenheng. 

Som en Kristen utgjør vi, hver for oss, Kristi lemmer, eller Kristi kropp/legeme som andre uttrykker det. 

Se nå hva Paulus videre sier i vers

¹⁹ Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? 

(Jeg omtaler heretter Den Hellige Ånd med DHÅ)

Som du ser, DHÅ har bolig i dem som tror på Jesus som Guds Sønn. Er ikke dette en fantastisk tanke?!  Vel, det er jo ikke akkurat noe nytt, for i 1 Kor 12 sier Paulus dette i vers

³ Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

Så DHÅ hviler over og i hver den som i sitt hjerte sier at Jesus er Herre. Generelt kan vi si at dette er de Kristne, ikke sant? 

Men kan dette forhold settes i fare? Javisst!  Apgj 7 viser at det er fult mulig å arbeide mot DHÅ.. 

⁵¹ Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 

Hvordan kan man stå DHÅ imot? 

DHÅ står bak et utrolig undervisnings-arbeide som har som hovedformål å samle menneskeheten til Kristus, men der disse samles får de jo kunnskap om hva som er rett adferd for en Kristen, de blir opplyst om hvilke moralske regler de må følge osv. Dette medfører at de får et valg: vil de følge den veiledningen DHÅ tilveiebringer - eller vil de følge sine egne lyster/lære? 

Veøger man å følge sine egne lyster, så står man ånden imot. Dette (burde!..) merkes ved at man får dårlig samvittighet. Men en samvittighet kan undertrykkes, noe mange dessverre velger å gjøre. De fortsetter å leve upåvirket av den, selv om veiledningen de får inneholder slike råd som dette:

Efeserne 4:  

³¹ Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap.

Å neglisjere slike påbud, påvirker Ånden.

Efeserne 4:

³⁰ Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg,….

Hebreerne 6 viser en annen side ved dette:

⁴ Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  ⁵ har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,  ⁶ og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.

Vi merker oss at dette dreier seg om mennesker som med vitende og vilje vender ryggen til både DHÅ og sitt himmelske kall (som ér det Kristne håp, gitt til enhver som tror på Ham; alle de første kristne hadde dette håp, og det finnes ingen grunn til å tro at dette har endret seg ut fra DNT)

Hva skjer med slike som bevisst vender seg vekk fra Guds ånds veiledning? De synder mot DHÅ. 

Matt 12

  ³¹ Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. ³² Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende. 

Dette er derfor den eneste synd Jesu offer ikke dekker over. Som Han selv sier:

´All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt.´

Å falle i synd dekkes jo av disse ordene, ikke sant? Vi er fremdeles ufullkomne, og det var bare én ting som kunne gjøre ufullkomne mennesker godtagbare i vår himmelske Fars øyne, og det var Jesu offer. 

Det opplysningsarbeidet som DHÅ utfører ved hjelp av alle de Kristne menighetene vi ser på jorden, er dermed uhyre viktig; de viser - noen i større grad enn andre (jvnf feks Jesu lignelser om talentene i Mat 25: 14-30, og Paulus´ bilde av det åndelige hus vi alle bygger - 1 Kor 3: 5-17) hvordan vi som Kristne skal leve livet slik at vi ikke vender ryggen til DHÅs veiledning, og dermed synder mot denne.

Men hold nå tunga rett i munnen; dette dreier seg om en fullstendig bevisst handling.

Å falle i synd er noe helt annet; når man faller reiser man seg opp igjen, og forsøker å unngår å gjenta det flere ganger. Dette er ikke en bevisst handling.

Å være svak for ett eller annet er ikke bra for én; men dét er ikke utslagsgivende for ditt forhold til Gud!

Min venn mente imidlertid at vi ikke kunne være godkjent i Guds øyne dersom vi ikke var villige til å tilgi hverandre når vi hadde kommet i fare for å begå en urett handling. Han viser til 

Matt 6

 ¹⁴ For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. ¹⁵ Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.

Vektig argument, jeg ser det. Så hvordan kan dette forklares? Finnes det plutselig enda én synd vi ikke kan få tilgivelse for? Hva nå med ordene sitert ovenfor, også av Jesus selv?: 

Matt 12: 31 All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for..

Strider ikke disse ordene mot hverandre? 

Paulus snakker faktisk også om tilgivelse:

Efeserne 4:

³² Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Vel, jeg er bare et menneske og sitter ikke inne med all viten, men jeg føler at vi må ta i betraktning én faktor når det gjelder ordene i Matteus 6, og dét er tidspunktet dette ble sagt i. 

For Jesus og Hans samtidige var underlagt Moseloven; de måtte forholde seg til alle de lover og regler denne inneholdt. Tilgivelse er ofte omtalt i Loven som eksempler på hvordan Guds folk skulle behandle hverandre i forskjellige situasjoner.

Dersom man brøt én av reglene hadde man i praksis brutt hele loven. Derfor var det av høyeste viktighet å tilgi hverandre slik at Gud, Jehova, også kunne tilgi synderne. 

Men ved Jesu død/offer oppfylte Han loven og profetene. Dét som hadde vært en lov og regel var noe som skulle peke frem mot en ny tid, tiden under nåden. (ved Jesu offer/død gikk menneskeheten inn i denne nye ´tids-epoken´)

De ordene vi finner i ´fadervår´ gjenspeiler - etter mitt syn - derfor den virkelighet Jesus og disiplene levde under, og dette er noe vi bør forstå for å kunne få et helhetlig bilde. 

Når Paulus senere sa ordene ovenfor gjenspeilte de ingen betingelser, gjorde de? Dette har sin årsak; de var ikke lenger underlagt loven. Derimot var de underlagt verdien av Jesu offer og levde i nådens tidsalder - noe vi fremdeles gjør. 

Dette tar imidlertid ikke bort betydningen av å tilgi hverandre! For å kunne bevare freden innbrydes og overfor alle andre mennesker må vi være villige til å be om tilgivelse når dette behøves! Vårt liv/forhold til Gud er ikke i fare slik det var under loven, men vår fred i hjerte og sinn er i fare, og et hardt hjerte kan bringe oss inn i en vond sirkel som til slutt kan medføre at vi vender ryggen til DHÅs veiledning, og fortsetter vi å ignorere alt vi kjenner som rett og riktig..  da har vi virkelig ´tråkket i salaten´, så og si. 

Men faktisk er det én synd vi ennå ikke har sett på, den er virkelig alvorlig:

Joh 16:

 ⁹ Synden er at de ikke tror på meg,…

Ja, ikke på meg da, men på Jesus!

DHÅ har virkelig vært opptatt med å opplyse menneskeheten om Jesus, og likevel har en stor del av den vendt ryggen til; ja dette er en synd begått mot både Ham og Hans hellige Far, samt DHÅ. 

Hvordan de nålevende menneskene reagerer på Jesu ord, vil utgjøre en dom for dem. Når den dagen kommer, da alt det onde skal fjernes, vil de som vender seg vekk fra Jesus miste livet for all tid.

Alle andre (avdøde; for dé er under dekke av Jesu offer) vil få en ny sjanse. Men ikke de som dør i Guds krig. De har vært vitne til DHÅs virksomhet, uten å gjenkjenne/anerkjenne den, uten å reagere positivt på dens anstrengelser for å redde dem. De har vendt Gud ryggen, og vi ser hva det har resultert i i 

Romerne 1:

¹⁹ For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. ²⁰ For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. ²¹ De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. ²² De sier de er kloke, men de endte i dårskap, ²³ og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. ²⁴ Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin. ²⁵ For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen. ²⁶ Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. ²⁷ På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.

    ²⁸ Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. ²⁹ De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. ³⁰ De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, ³¹ uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. ³² De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

DHÅs arbeide er derfor uhyre viktig, og vi kan hjelpe den ved å spre ordet om Jesus så godt vi kan i hverdagen, enten ved vår oppførsel eller ved våre ord. 

Alle som kommer til tro på frelseren Jesus har fått dette løfte:

Joh 3:

¹⁴ ¨Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, ¹⁵ for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. ¹⁶ For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. ¹⁷ Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. ¹⁸ Den som tror på ham, blir ikke dømt. 

Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.¨

Jeg lagde et bevisst skille her; du forstår sikkert hvorfor. Se hvor betydningsfult det er å kjenne Jesus og å anerkjenne Ham som Guds Sønn. 

Mange tror at det har levd en mann som het Jesus, og mener han var en viktig mann med mange fine ideer, og at det var synd at han døde. 

Akk som de overser de faktiske forhold..synd at han døde?! 

Hvis han ikke hadde dødd….jeg sier ikke mer.

Så er det da full tilgivelse for alle synder ved gjenløsningsofferet - med unntak av én synd: å spotte den hellige ånd. Da spotter man Gud, den Almektige, selv. 

(En liten tanke i tillegg til dette: hvordan kan man få tilgivelse når man spotter Gud og Jesus? Man spotter Gud ved å se bort fra Hans vilje og lover. Dette gjorde man altså i første rekke i forhold til Moseloven. Denne synd er imidlertid dekket av Jesu offer. Hvordan synder man overfor Jesus? Ved ikke å følge de ord Han har uttalt. Imidlertid dekkes også dette av Hans offer.. Men dersom du tar avstand fra DHÅ veiledninger, og vender ryggen til alt dét bibelen sier, etter å ha studert den nøye og mottatt den kristnes håp, da synder du direkte mot Jehova selv; for DHÅ kommer direkte fra Ham. - Å synde i forhold til en stamme-lov er ille nok; men å vende ryggen til vår Himmelske Far - dét er utilgivelig. )

Så er det altså - etter mitt syn - bare én synd vi ikke får tilgivelse for.

Det innebærer at man har fått full opplæring i Kristne verdier, og har fått del i de Kristnes kall om et fremtidig himmelsk/åndelig legeme - og så vender ryggen til dette med vitende og vilje. Da forkaster man DHÅs arbeide, Jesu offer og Fars nåde.

Mot slikt finnes det ikke tilgivelse.

Alt annet dreier seg om ting som begås som en følge av mangel på kunnskap og forståelse/åndelig modenhet, og er et utslag av at vi fremdeles er ufullkomne - men slike ting dekkes fullstendig av Jesu offer.

Husk at Israels folk (før Jesu død) måtte leve 100% etter loven for å kunne være godkjent av Far; de levde IKKE under nåden. Dét gjør vi.

Derfor sa Paulus: 

Rom 5:

²⁰ Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. ²¹ Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi lever under NÅDEN; gi derfor ikke opp dersom du skulle snuble! Rett deg opp og fortsett videre!