Hvordan bedømmer Gud deg?

I dette innlegget skal jeg bevege meg inn i et felt som utgjør en massiv utfordring. For innlegget skal handle om skilnaden på hvordan vi mennesker betrakter hverandre, og hvordan Jehova - de Kristnes Far - ser på oss.

Selve grunnlaget for studiet ligger i disse ordene:

Heb 13:

 7 Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!

Det var rundt år 62 e.kr at Paulus skrev dette, det hadde altså gått flere ti-år siden Jesus døde, mange menigheter var blitt opprettet rundt omkring; ja, den Kristne menighet var i full vekst! Opp gjennom disse årene hadde Paulus og noen av de andre apostlene reist rundt i landene omkring Middelhavet for å utbre budskapet; de hadde funnet mange gode mennesker, og blant noen av disse hadde de kunnet velge ut enkelte som ledere i menighetene.

Den som setter seg ned og studerer på hva brevene til de forskjellige menighetene inneholder vl få et overblikk over de problemer de første kristne hadde å stri med. I bunn og grunn de samme som vi har å jobbe med nå.. Men i disse menighetene fantes det altså enkeltpersoner som stod frem og tok ledelsen; som vi ser av brevene til de syv menigheter i Åpenbaringen så hadde de sandelig noe å streve med. Det var ikke enkelt å forene alle medlemmene i de lokale menigheter til samme tro og tanke.. Det hadde lett for å snike seg inn vranglære ved at folk som egentlig ikke var interessert i annet enn å skaffe seg tilhengere, fordreide budskapet om Jesus..

Nå, mitt oppi alt dette sier så Paulus det ovenforstående. 

¨ Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!¨

Utvilsomt fantes det mange fine brødre som var urokkelige i sin tro, og det var slike han viste til. Siden dette var en særdeles turbulent tid, bla. fordi Romerne drev og herjet rundt Middelhavet og la det ene land-område etter det andre under romersk styresett, fantes det nok av eksempler på troende Kristne som hadde blitt utsatt for voldsomme forfølgelser; se bare hva Paulus selv sier om sine egne opplevelser: 

2 Kor 11:

Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. 24 Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. 25 Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. 26 Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, 27 i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. 28 I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. 

Han var ikke alene om å oppleve disse tingene. Så når han viser til det eksempel andre ledere hadde avlagt, var det virkelig noe å ´slå i bordet´ med. Men skulle man ikke tro at han ville vise til deres handlinger, hvordan de hadde holdt ut under forfølgelse eller andre problemer? La du merke til at han peker på betydningen av den tro de hadde? Og ikke til deres store gjerninger? 

Hvordan er det med deg og meg? Vel, jeg får tale for meg selv: jeg har mye lettere for å betrakte og vurdere folk ut fra deres handlinger enn for dét som driver dem til disse handlingene.. La meg ta et lite eksempel: 

Dersom det begynner å komme merkelige meldinger om et menneske du stoler på, vedkommende har begynt å bedra folk, stjeler og baksnakker deg overfor andre - hva tenker du da mest på - vedkommendes gjerninger eller vedkommendes tro? 

Jammen, ens gjerninger styres da av ens tro, gjør de ikke? Jo, naturligvis.

Det er nettopp derfor Jakob sier dette:

Jakob 2:

17 Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.18 Kanskje vil noen si: «Du har tro, jeg har gjerninger.» Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro.

Hva skal vi da si når noen har gjerninger som bare kan beskrives som kjødets gjerninger?

Gal 5:

19 Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. 

og som det sies i 

Rom 1:

28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.

Jakob har naturligvis rett; det er ens tro som styrer ens gjerninger. Så i klar tale betyr dette at det er nødt til å være noe i veien med vedkommendes tro.

Selvfølgelig utgjør slike personer dårlige eksempler for oss! Slike er virkelig dårlig omgang for en Kristen. 

Desverre ser vi ofte eksempler på at såkalte Kristne bryter Kristne prinsipper og lever et liv som ikke sømmer seg for en Kristen. Hvorfor de velger en slik vei har å gjøre med manglende kunnskap om Gud å gjøre; enten det er et bevisst valg, eller manglende forståelse av konsekvensene av å lytte til andres oppfatninger i stedet for å studere selv og dermed bygge opp sin egen tro.

Vi skal nå se på skilnaden mellom menneskers måte å vurdere hverandre på, og den måten Gud betrakter oss på.

Hvorfor ser vi mennesker etter hverandres gjerninger?

Helt siden ´tidenes morgen´ har menneskene bare kunnet se på hverandres gjerninger; som menneske har vi ikke evnen til å se noe annet. Vi kan danne oss et visst bilde av andres tro ut fra deres handlinger, men hva som egentlig foregår inne i hodene deres har vi ikke noe innblikk i. Deres handlinger kan like gjerne være motivert av egoistiske tanker; de søker kanskje å oppnå noe spesiellt ved sine handlinger. Det er klart at slike mennesker ikke er til å stole på, men det vil vanligvis ta lang tid før man oppdager hva deres egentlige motiv ér, og i løpet av denne tiden kan de føre mange vill.

Paulus beskriver slike i 

Gal 4:

17 Den iver disse andre viser for dere, er ikke til det gode: De vil bare skille dere fra oss for å vinne dere som ivrige tilhengere.

Vi er ikke skapt med evnen til å lese hverandres motiver.

Det er også en annen medvirkende faktor som gjør det vanskelig for menneskene å la være å dømme hverandre ut fra deres gjerninger:

Lover og regler..

Som det eneste folk av hele menneskeheten, fikk Israelittene en lovsamling direkte fra Jehova; vi kjenner denne som Moseloven. Den var ufattelig komplisert og omhandlet hver eneste situasjon et menneske kunne komme opp i, og inneholdt regler for hvilke straffer som skulle komme over lovbryterne. 

Under denne loven lærte virkelig dette folket å kjenne hva det vil si å være underlagt lover.. de ble fullstendig neddynget i synd, fordi de ikke hadde en sjanse til å oppfylle lovens bokstav. Du mener kanskje at dersom de hadde klart å holde de fleste så skulle de vel være fornøyd? 

Slik så ikke Gud på det..

Jakob 2:

10 For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. 

Og Paulus sier dette i 

Gal 3:

 9 Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham. 10 Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier.

Det hersket derfor en intens bevissthet om synd i dette folket; de måtte være seg selv - og andre - bevisst hva syndige handlinger angikk; hele folket gikk rundt og betraktet hverandre, samtidig som dette også var en utmerket grobunn for selvrettferdighet.. De som ikke hadde noen naturlig tilbøyelighet til utroskap fant ikke dette budet vanskelig; og de som ikke hadde kleptomatiske tendenser levde i rettferdighet hva dette angikk. 

Så vi er her en klar advarsel: der man innfører lover og regler vil det oppstå kontroll-organer, spionasje, angiveri, og ukjærlige handlinger. Dessuten vil det skape skille i befolkningen fordi det gjør noen til syndere og andre til mer rettferdige. Selvrettferdige vel og merke..

Så våre medfødte evner samt lover og regler er de mest fremtredende årsakene til at vi mennesker betrakter hverandre slik vi gjør.

Setter vi så dette inn i den Kristne menighets utvikling, finner vi ganske raskt eksempler i Skriften - i DNT - på hvordan dette påvirket den nye trosretning. Den Kristne bevegelse fikk jo sin oppstart blant Israels folk; de var fremdeles påvirket av Moseloven, noe Paulus viser i 

Hebreerne 11:

11 Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. 

Dette skrev han rundt år 62 e.kr. og han skriver i nåtidsform; det foregikk der og da. 

Dvs at datidnes Jøder fremdeles følte seg underlagt Moseloven med alle dens regler. 

Så kom noen av dem til tro på Jesus. Hva nå? 

Det er innlysende at det ville oppstå problemer! Og dét gjorde det virkelig! For endel av disse ´jøde-kristne´ forstod ikke dette med at de var frikjøpt fra Moseloven; de elsket riktignok tanken fordi loven hadde gjort dem til slaver, men samtidig hadde de sine tradisjoner, en hel kultur var bygd opp rundt loven. De hadde sine spesielle dager og fester, store begivenheter i livet. Alt dette skulle de vende seg av med..

Det å holde fast ved de nye tankene som de hadde fått fra apostlene ville komme til å bli en hard kamp. 

Paulus hadde kjempet for å innføre den Kristne lære, basert på Guds nåde, Hans kjærlighet ved Jesu offer, og den hellige ånds ledelse, men han var klar over at denne lære ville bli utsatt for angrep.

2 Tess 2:

 3 La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn.  

Dette lovte frafall var fra den Kristne grunnlære; det finnes de som idag mener at dette frafallet er fra deres lære, men dén oppfatningen er uten bibelsk begrunnelse - selv om de naturligvis benytter seg av akkurat dette skriftstedet for å bekrefte sitt syn.  

Ett av frafallene fra den Kristne lære var opprettholdelsen av lover og regelverk; i 325 e.kr fant man det ´riktig´ eller ´passende´ å lage felles regler og nye tradisjoner. Dette var det første kirkemøtet, holdt i Nikaia, som ble til grunnleggelsen av den Katolske kirke - med utvelgelse av den første Paven. 

Man fant det nødvendig å erstatte alt dét den hellige ånd hadde frembrakt av enhet og kjærlige handlinger blant de Kristne, med menneskelige ledere, og manneskelagde lover og regler. 

I praksis var det dette som skjedde:

Ut med den lære de hadde fått fra Jesus og Hans etterfølgere, og inn med sine egne dogmer (viselig forkledde som Bibelsk begrunnede) og inn med Biskoper og Presteskap, underlagt Paven som skulle være Guds stedfortreder på jord. Paven skulle mao. erstatte Den Hellige Ånd. 

De Kristne var ikke glade for dette; mange nektet å innordne seg - og mange ble drept som en følge av dette. Historien er meget klar på dette punkt. 

Men sakte og sikkert ble den Kristne tro påvirket av regelverk og menneskelig styresett; de to før nevnte faktorene - den medfødte manglende evne til å se andres motiver og bevissthet om synd - tok etterhvert overhånd. 

Snart kunne de Kristne ikke se på hverandre uten å være mistroiske; det var syndige mennesker overalt! Og troen på en kjærlig Gud som ofret sin førstefødt sønn for menneskeheten kom mer og mer i bakgrunnen. Helveteslæren fikk også sin fødsel i Nikea, i år 325. Og du verden som den skremte folk til lydighet overfor Paven og hans lakaier.. 

Dette bildet fortsatte å spre seg opp gjennom historien. Det er ikke over enda; paven finnes fremdeles, og han har fått nyere kompanjonger i form av nye organisajoner med en pavelignende makt over sine medlemmer. Hvis man tar seg tid til å studere hvordan den Katolske Kirkes ledelse er bygd opp, og sammenligne det med hvordan feks. Jehovas Vitners organisasjon er bygd opp, vil man ikke se store forskjellen. 

Begge bygger på respekt for en menneskelig ledelse og dennes lover og regler. Katolikkene kaller sin leder for pave; Vitnene kaller den ´det styrende råd´. I praksis har de nøyaktig samme funksjon; de er selvutnevnte erstattere for Gud på jord. 

Under deres ledelse vokser så regelverket, og dermed folks bevissthet om synd - igjen. 

Jehova har ikke bruk for noen stedfortreder!! Han har selv valgt seg ut den som skal fungere som mellommann, og det er Jesus Kristus. 

1 Tim 2:

 5 For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,

(Om dette handler store deler av Det nye testamentet..)

Det vi til nå har vært opptatte av er å finne grunnlaget for hvorfor vi mennesker oppfatter hverandre på bakgrunn av handlinger; nå skal vi se på hvordan Jehova oppfatter menneskene.

Som sagt ovenfor var grunnlaget for Guds folk fra gammel tid en lov. Hvordan Jehova skulle se på menneskene under loven avhang derfor av hvordan de handlet i forhold til den. 

Hvordan dette virket for den enkelte Israelitt kan du se i 

Gal 3:

23 Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.

Den som sitter i varetekt er berøvet sin frihet; innestengt. Men skulle de Kristne være underlagt en slik lov?

La Paulus svare:

23 Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. 24 Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. 

Nå skal jeg la den hellige ånd vise deg noen ord som det styrende råd ikke vil se:

21..For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven.

¨hvis det var gitt en lov som kunne gi liv¨.. Hvis det overhodet fantes en lov som kunne gi menneskene liv, så måtte det ha vært Moseloven; hvilken som helst annen lov ville ikke komme opp mot dén, ikke sant? Kan du ikke få liv ved Moseloven kan du i allefall ikke få den ved en annen lov. Den var jo Jehovas egen lov!

Så når paven - eller det styrende råd - fastsetter regler for hvordan deres medlemmer skal leve og hevder at medlemmenes lydighet overfor disse er avgjørende for deres forhold til Gud, så er det en blank løgn. Deres regler gjør nøyaktig det samme som Moseloven; den som utsettes for dem befinner seg i fangenskap, innesperret. Og dessuten befinner de seg i en fordømt stilling infor Jehova fordi de ikke lyder Hans befalinger og følger Hans ønske.

Men Gud være takk!

Gal 3: 

25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. 26 For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 

Jeg skal gjenta disse ordene fra Gal 3 med innsatte ord, slik at du bedre kan se hva jeg forsøker å få frem:

25 Men nå når troen (På Jesus som Guds Sønn og menneskehetens frelser) er kommet, er vi ikke lenger under vokteren (moseloven - men også enhver annen lov som hevder seg å være gitt av Gud, men som kommer fra menneskelige lederes tanker). 26 For dere er alle Guds barn ved troen (Ja, det er ikke ved en lov de kristne kalles Guds barn; det er ved troen), i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 

Kan du nå se forskjellen på hvordan vi mennesker betrakter hverandre, og hvordan Jehova betrakter oss? 

I pavens og det styrende råds øyne er det medlemmenes handlinger som teller; men i Jehovas øyne er det troen - som bare vises i et menneskes hjerte og som derfor bare kan iaktas av Ånden - som avgjør hvordan Han skal se på sine barn.

Jeg håper at du som leser dette ikke er i tvil om hvilken tro det dreier seg om; men veldig mange er faktisk i tvil om dette.

Jeg husker tilbake til min egen fortid som et av JV,  at jeg var fullt ut overbevist om at uttrykket ´troen´ siktet til den tro vi hadde innen organisasjonen.. Og slik regner jeg med at det forholder seg med de aller flestes oppfatning av dette ordet den dag i dag. Men det er slett ikke dét som menes..

Så for å ta en liten oppfriskning av dette:

Johannes 6:

28 Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» 29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.»

Rom 5:

1Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.  2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet. 

Gal 3:

25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. 26 For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 

Dersom du føler behov for mere dokumentasjon og argumenter for dette kan du gjerne lese de andre innleggene mine, de viser alle det samme: at de Kristne blir rettferdiget ved sin tro på Jesu offer, og er av denne grunn frelste. Dette er ikke noe jeg har funnet på av meg selv; det står uttrykelig i Guds ord.

Så mens vi mennesker går rundt og betrakter hverandre med mer eller mindre mistenksomhet og dom i tankene, ser vi at Jehova helt har strøket dette bort fra sine vurderinger av oss ved Jesu offergave.

Vi ser etter gjerninger - Han ser etter tro - eller mangel på tro; det er troen som avgjør hvem Han anerkjenner som sine barn. De som tror på Hans Sønn Jesus som sin frelser har evig liv. Allerede. Deres synder - selvfølgelig handler vi alle feil - blir ikke tilregnet dem fordi de tror på Jesus; ja, så stor betydning har denne tro at Jesus kunne si dette:

Mat 12:

  31 Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. 32 Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende. 

Dette kommer av at Jehova har gitt sin Sønn denne stillingen; det er ikke feil å gi ære til Jesus slik JV lærer. (de sier at å ære Sønnen er å ære skapningen, og at dette er galt) Vi får derfor vende oss til Guds eget ord for å se hva Han mener om den saken:

Filipperne 2:

 9 Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.10 I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

        

Neste gang du legger merke til en annen persons handlinger kan du kanskje tenke på hva vedkommende tror på siden han valgte å utføre nettopp dén handlingen.. Kanskje dét vil hjelpe deg til å få bedre forståelse - og dermed også å vise empati - med dem som ikke har en klar forståelse av gjenløsningen og om hvordan Gud leder sine barn - også i vår tid.

Kanskje du bedre kan forstå hvorfor så mange fordømmer hverandre..

´Eie livet og få herredømme´ - hva betyr dette for deg?

Ordene stammer fra siste del av vers 17 i Romerne 5:

...Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.¨

Det er ikke det minste rart at den større del av Kristenheten går rundt og mener at de skal til himmelen og være konger - riktignok har de ingen formening om hvem de skal herske over, men dét ser ikke ut til å plage dem.

Så har vi da én annen gruppe som hevder at det privilegie som beskrives her i Romerne bare vil bli en liten gruppe til del, en gruppe de identifiserer ved henvise til henholdsvis 

Lukas 12:

32 Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.

og til 

Åpenb 7: 

4 Og jeg hørte tallet på dem som fikk seglet: Det var 144 000, fra alle stammene i Israels folk.

og til 

Åpb 14:

3 Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. 

I eldre oversettelser brukes det uttrykket ´lille hjord´ i stedet for ´lille flokk´. Dét betyr forsåvidt ikke noe i denne sammenheng, jeg bare nevner det. Men på disse tre versene bygger JV sin lære om at det finnes en liten gruppe på 144000 som skal til himmelen og være konger og prester, mens at resten* skal være her på jorden under tusenårsriket.

(*som må bestå utelukkende av Jehovas Vitner; for iflg. deres lære er det bare dem som er medlemmer av deres organisasjon som vil ha håp om å overleve Harmageddon; det må iflg. deres syn følgelig være dem som omtales i 

Åpb 7: 

9 Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. 

I den Norske utgaven av Vakttårnet fra 1 September 1989, side 19, avsnitt 7, står dette: 

¨Bare Jehovas vitner, som enten tilhører den salvede rest eller den ´store skare´, og som utgjør en forent organisasjon under den høyeste Organisators beskyttelse, har ifølge Bibelen håp om å få overleve den forestående enden på den nåværende, dødsdømte ordning, som Satan hersker over.¨

Jeg er ikke kjent med om det har kommet noen ny forståelse av dette fordi jeg ikke lenger leser Vitnenes litteratur. Hvis noen kjenner til en endring, vil jeg gjerne høre om den.)

Alle andre Kristne grupperinger har imidlertid et mer nært forhold til Jesus hva sine fremtidsplaner og håp angår; hva dette angår har de faktisk en mye mer bibeltro oppfatning enn vitnene. 

(På andre områder kan de ta feil - men heller ikke dette skiller Vitnene ut fra resten; de tar også feil på endel områder. Jeg tar sikkert feil også; men jeg forlanger ikke av noen at de må innrette sitt liv etter mine oppfatninger. Alle har rett til å sette seg ned og studere samme bok som meg, og danne seg sine egne meninger; la dem bare tjene til det gode for Kristus!)

Nå handler dette innlegget ikke om å bevise at JV har feil osv. Det handler om hva som er resultatet av det å ´..ta imot Guds store nåde og rettferdighetens gave´.

Men for argumentets skyld: hvem er det som kan ta imot Guds store nåde og rettferdighetens gave? 

Vel, hvorfor ikke la Paulus fortsette? 

I vers 18, dvs i neste setning, sier han dette:

18 Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle.

Siden det er Jesu offer som viser Guds Nåde og effekten av Hans offer som ér rettferdighetens gave, hvem gjelder den for? Alle. Selve sammenhengen i Paulus´ argumentasjon viser jo dette, gjør den ikke?

Så bare ved hjelp av étt enkelt skriftsted blir selve fundamentet fjernet for Jehovas VItners lære hva angår de 144000´s unike håp; det himmelske håp var for de Kristne, men ikke alle Kristne vil få den samme oppgave i himmelen; de 144000 er en gruppe som har oppfylt spesielle krav. Hvem som til syvende og sist er blant disse, er ikke gitt noe menneske å vite; ja ikke engang Jesus kjenner til dette før den aller siste av disse har fått sin godkjennelse av Jehova. 

Men uansett hvilken gruppe man nå måtte tilhøre så er det himmelske håp utelukkende knyttet til dem som har en Kristen tro - hvor dyp deres forståelse er, og hvor ´rett´ de har ut fra skriftene, spiller liten rolle - om noen. 

Dét som skiller dem ut fra alle andre er at de anerkjenner Jesus fra Nasaret, også kjent som ´tømmermannen´, som Guds Sønn og verdens frelser. Dette er et ufravikelig krav. 

Joh 6:

29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» 

Det neste vilkåret Jesus selv stiller er dette:

Joh 6:

53 Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. 

Utover disse to krav stiller hverken Jehova eller Jesus flere krav. Hvordan vi velger å leve som en følge av kunnskapen om dette vil være et resultat av vår kjærlighet til dem. Men det finnes ingen krav til ytelser og mengder.

Så - du som tror på Jesus har del i Guds Nåde og Rettferdighetens gave. Du skal derfor også ´eie livet´! Hva tror du dette betyr?

Husker du hva Jesus sier om dem som blir funnet verdige til oppstandelsen?

Lukas 20:

35 Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort, 36 for de kan ikke lenger dø. De er som engler, og de er Guds barn, for de er barn av oppstandelsen.

Du husker sikkert også hva Paulus sier i brevet til Korinterne ang. oppstandelsen?

1 Kor 15:

49 På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. 50 Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

    51 Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, 52 brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. 53 For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. 

Jeg vil instendig oppfordre evnt Jehovas Vitner til å ta disse versene opp til ærlig vurdering; Det tales utelukkende om de som skal ha evig liv både i Lukas og i Johannes og i brevet til Korinterne. I Johannes 6: 56 skiller Jesus ikke mellom det å komme til forskjellige steder; skal du oppnå evig liv må du spise av Hans legeme og drikke av Hans blod; dvs vinen og brødet.

Det finner bare sted én oppstandelse iflg skriften, denne kalles ´den første oppstandelse´ i 

Åpb 20

6 Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år. 

Som du ser er det den samme oppstandelsen Jesus snakker om både i Lukas og Åpenbaringen. Det er det samme resultatet for dem som finnes verdige: de kan ikke dø - dvs de eier livet. Og dette kan de bare eie fordi de har et åndelig legeme. Som det sies kan ikke kjøtt og blod arve Guds rike. 

´De andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått´. Disse må bestå den siste prøve og vil bli bedømt ut fra sine gjerninger under tusenårsriket.

Jeg vet ikke om du legger merke til den skilnaden det er mellom de som tror på Jesus og dem som kommer frem under tusenårsriket? 

De som bekjenner seg til troen på Jesus har evig liv ved sin tro - mens de som kommer frem vil bli dømt etter sine gjerninger.   Hva de tror på spiller ingen rolle i denne sammenheng, det er hva de gjør i forhold til reglene som kommer til å gjelde under tusenårsriket, som avgjør deres fremtid. Dette er en vesentlig forskjell fra hvordan Jehovas Vitner forestiller seg tilværelsen under tusenårsriket, er det ikke? 

Jesu offer gjelder dessuten bare én gang: Han har sørget for at alle får en ny sjanse - med unntak av dem som tok avstand fra Ham da Han gikk blant dem. Alle andre har benyttet seg av dette offer fordi de får en ny sjanse. Men idét de våkner til live igjen har de brukt opp verdien av Hans offer; nå er de avhengige av sine egne gjerninger.. 

Du som er Jehovas Vitne og leser dette burde få litt kalde føtter; dette stemmer slett ikke med dét bildet du har blitt vist, gjør det? Når du ser for deg tusenårsriket ser du vel lykkelige mennesker som står i en park og raker plener, jobber på fine åkrer og er kledd i rene, nye klær, mens maten bugner på bordene ved siden av? I bakgrunnen står flotte hus, med god avstand til naboen. 

Hva sier Bibelen om dem som skal leve der - altså dine naboer...!

Åpb 21:

 8 Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.» 

Tenk deg litt om nå; dersom de som nevnes i dette verset først skal forsvinne i den annen død, må de jo være der under hele tusenårsriket, må de ikke? For den annen død vil ikke kunne opphøre før den siste prøve er endelig overstått.

Så du som ser frem til den nye verden - fikk du ikke noe å tenke over nå?

Hva nå om dét både Jesus og Paulus sier er sant; ja, hva om hele det nye testamentet snakker sant når det sier at de som tror på Jesus ´har evig liv´, og at du faktisk ´eier livet´, dvs ikke kan dø, på grunn av din tro - og skal skilles ut fra den ugudelige verden ved å bli hentet opp til himmelen, opp i luften, bort fra all ondskap, og inn til Guds hvile? 

Hvorfor vil du ikke tro på det? 

Du behøver ikke å være urolig, dette vil skje uansett om du vil det eller ikke. Problemet ditt er naturligvis om du tror på det - nå. For har du ikke troen på det så har du heller ingen del i det. Dersom du velger å stole på det organisasjonen sier fremfor hva Jesus selv sier i DNT, kan du vel ikke forvente å bli tatt alvorlig av Kristus? 

Hva så med siste del av Rom 5: 17

... få herredømme...

Et herredømme må ha noen det kan styre over. Å ha herredømme behøver imidlertid ikke nødvendigvis å bety at man er konge, gjør det? Man kan feks ha herredømme over bilen sin; eller over barna sine - enkelte kvinner har herredømme over sine menn, og noen menn utøver et herredømme over sin kone.. Uansett, dét å ha herredømme over noe behøver ikke å bety store mengder mennesker eller ting, men det kan feks. være over et jorde, fiskene i en elv eller fuglene under himmelen: for det sies i 

1 Joh 3:

 2 Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.

Se nå for deg den fremtid Guds ord maler for deg:

Om kort tid vil du gjennomgå en forvandling fra et menneskelig legeme til et åndelig legeme. Dette åndlige legeme vil ha utrolige evner, for du vil kunne skape deg en fysisk kropp - slik englene kunne før vannflommen, og Jesus gjorde etter sin oppstandelse - og gjennom denne kunne ha samvær med dine avdøde slektninger som kommer frem etter Harmageddon. Du vil kanskje bli gitt ´herredømmet´ over dine nære slektninger, eller noe annet. Under denne periode vil du arbeide sammen med de 144000 for å oppmuntre alle til lydighet overfor Kristus. Du vil altså eie livet - dét kan ikke tas fra deg - for din fremtid er allerede sikret - nå, fordi du tilfeldigvis har kommet til tro på Jesus før Harmageddon bryter løs. Du er i Guds hvile, fordi du ikke lenger trenger å bevise noe som helst; din fremtid ér sikret. De andre vil vandre i uro og stadig måtte forholde seg til de nye lovene og reglene som vil komme etter Guds Krig. 

Ville du virkelig heller foretrekke å dele samme skjebne som dem? Er det vanskelig å se hvor utrolig mye bedre en fremtid dé har som allerede nå tror på Guds sønn? Bare den sikre forvissning om at du er ferdig med dine prøvelser må da være å ønske? Å vite at du ikke trenger å forholde deg til regler og lover, og å leve sammen med ´de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere´ som vitterlig kommer til å utgjøre jordens innbyggere i tusenårsriket.. Du vil være beskyttet i ditt åndelige legeme. Akkurat som Jesus kunne forlate sitt legeme når Han fant dét gavnlig og skape seg et nytt igjen ved behov, vil også du kunne gjøre det. 

Skal du ha herredømme over mordere, vantro og vanhellige vil du sikkert sette pris på å kunne ´ta deg litt fri´ innimellom.. 

Så, etter å ha ledet dine slektninger og forøvrig ivaretatt din oppgave etter beste evne, nærmer den siste prøve seg; opprøret begynner når Satan slippes løs igjen. 

Enda en gang vil du sette utrolig stor pris på ditt åndelige legeme; du kan være sikker på at dette oppgjør vil være voldelig og voldsomt! 

Ja, det vil bli voldsomt.  Uten tvil. Du vil muligens måtte kjempe mot såvel mennesker som Satan og hans demonhær. Men ta det med ro; du ´eier livet´! Du kan ikke dø. 

Dét kan derimot alle de som har kommet frem fra dødsriket og er opprørske; de vil bli kastet i den annen død - dvs fullstendig tilintetgjort. De vil ikke få noen ny mulighet. 

Ser du hvilken forrett du har som tror på Jesus nå? Du slipper å være urolig, du kan slappe av! 

Det er naturligvis derfor Jesus sier dette i

Matt 11:

29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Den som tror på Ham finner ´hvile´ (samtlige andre oversettelser); dem som setter sin lit til en menneskelaget organisasjon finner bare ´ny styrke´ (NW) slik at de kan jobbe videre, stadig mer intenst.

Nåvel, hvilken gruppe du vil tilhøre er opp til deg.

Jeg og mitt hus har i allefall funnet hvile; vi har ingen frykt lenger. Vi vet at dét DNT lover for dem som tror på Jesus som Guds Sønn og frelser, allerede har fått sin oppfyllelse i Jehovas øyne; for Ham eksisterer ikke tid - dét vi opplever idag har Han alltid visst om. 

Det er intet nytt for Ham, Han omtaler da også seg selv med disse ordene: Jeg ér. 

Når du setter din lit til Jesu offer har du allerede ´tatt imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, (du) eier (derfor) livet og (vil) få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.¨

Dette er Guds løfte. 

Satan liker ikke dette, så han har fikset det sllik at endel tilsynelatende Kristne ledere forvrenger dette til det ugjenkjennelige. 

Men:

2 Kor 10:

 4 Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger  5 og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

Tro hvorfor Paulus ikke sier : Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Jehova....?

Fordi:

Rom 5:

1Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.  2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Paulus sier også i vers 17, at det å eie livet og å få herredømme kun kan skje ´ved den ene, Jesus Kristus´.

Setter du virkelig Ham på den plassen Han har rettmessig krav på i ditt liv? 

Å søke Guds Rike og Hans rettferdighet - hva innebærer dét?

Bakgrunnen for dette innlegget er de ordene vi finner i 

Rom 5:

17 ... Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Jeg minnes en tid da jeg ofte leste et annet skriftsted, oftest ble det benyttet på dørene til folk og alltid for å få dem til å begynne å undersøke det jég trodde på; jeg var da et Jehovas Vitne, og mente naturligvis at jeg hadde funnet den endelige sannheten; følgelig måtte alle andre også komme til det samme samfunn som jeg var medlem av - hvis de ikke gjorde dét ville de med sikkerhet bli utryddet i Harmageddon. Til denne dag er dette Vitnenes lære. 

Vel - dét var da. Nå vet jeg bedre, og føler egentlig et behov for å be folk om unskyldning for min påståelighet og for ikke å ha vist dem den egentlige sannhet.. Men, man kan ikke annet her i livet enn å reflektere dét man blir opplyst av. Dén gangen var det av menneskelige tanker og lære, nå er det av Guds eget ord, direkte fra Bibelen.

Skriftstedet var dette:

Matt 6:

33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 

I et vitnes sinn er det underforstått at dét å søke riket først innebærer å ha et aktivt åndelig liv; dvs å være travelt opptatt av såkalte åndelige gjøremål - dette innebærer å være så opptatt i felttjenesten og møtevirksomhet som mulig, og å dele sin tro med alle og enhver, det være seg på gatene, i hjemmene, på jobb og skole. Man mener også at ved å sette slike gjøremål på førsteplassen i livet vil man få alt man trenger til livets opphold fra Gud. 

Et vitne som gjør dette føler glede ved sin gjerning, og de mener av hjertet at dette er en gjerning de utfører som en følge av sin kjærlighet til Gud og at de vil få sin belønning fra Ham en gang i fremtiden - dersom de bare holder ut helt til enden for denne onde tingenes ordning, som de kaller den tiden vi lever i.

Jeg mente jo dette jeg også. Likevel levde jeg i uvisshet hva min stilling overfor Gud angår; ville jeg bli frelst? Var jeg god nok?

Selv om jeg hadde lest dette hundrevis av ganger hadde jeg egentlig bare lagt merke til den første delen av det, den om å søke Guds rike først. For mitt vedkommende innebar dette altså en vedvarende ytelse fra min side; det var noe jeg måtte være aktivt opptatt av hver eneste dag, uke, måned og år. Min fremtid avhang mao. av mine ytelser.

Ser man tilbake på dette er det ikke vanskelig å forstå at Vitnenes liv er veldig belastende! For de er jo akkurat som alle andre når det gjelder det å måtte jobbe; de har samme ønsker hva angår fritidssysler som andre, og lever derfor under de samme stressfaktorene som alle andre i samfunnet rundt dem - men i tillegg til dét er de underlagt den evige tanke om stadig å måtte yte mer i ´tjenesten´ og å ´gå fremover´ i åndelig henseende. Det er ikke rart at man innen Svensk psykisk helsevård har konstruert et eget navn for utmattelsessyndrom; de kaller det Jehova-vitten-sjuken.. Dette fordi man finner betydelig fler tilfeller av utmattelsessyndromer blant Vitnene enn i andre befolkningsgrupper.

Skal vi ta dette høytidelig - og jeg ser ingen grunn til å la være - betyr dette i klartekst at Vitnenes overbevisning er helseskadelig for dem. 

Var det slik Jesus ville at Hans etterfølgere skulle ha det?

Selvfølgelig ikke.

¨¨¨¨

Over til den andre delen av setningen:

´..søk...Hans rettferdighet´

Hver gang jeg leste denne delen tenkte jeg egentlig ikke nevneverdig over hva det innbar. Egentlig hadde jeg bare en vag forestilling om at dette innebar at vi måtte forsøke å ha samme følelse for rett og galt som Jehova. Hva Hans rettferdighet var hadde jeg ingen dypere formening om.

Om jeg forstod noe som helst av dette, så hadde det med mine gjerninger å gjøre; mine gjerninger og tanker måtte jo være så rettferdige som mulig. 

Var det dette Jesus mente?

Nå undres du vel over hvorfor jeg begynte dette inlegget med ordene fra Romerne 5: 17?

Eller kanskje du allerede har sett sammenhengen? Det ville være fint! 

Men for dem som ikke ser den:

Det fantes en direkte motsetning mellom dét syn jeg før hadde om mine gjerningers betydning og dét Paulus sier i Rom 5: 17, synes du ikke?

Jeg vet jo ikke hvor mye du oppfatter når du leser ordene; skal jeg dømme etter hvor lite jeg personlig så, ja, da må jeg kanskje benytte denne anledning til å hjelpe deg til å se mer enn hva jeg så...For de følgende ordene synes virkelig å ha vært sanne når det gjalt mitt åndelige syn: 

Mark 8:

18  Dere har øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører dere ikke?

Så la meg ta deg med inn i Romerne 5:

17... Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Enten må Paulus ha sitert Den Hellige Ånd feil, eller så må Matteus ha gjengitt Jesus feil - eller kanskje det er noe jeg har misforstått?!?! 

Av disse tre mulighetene er det jeg som ligger dårligst an, er det ikke?

Jeg tror heller at det var jeg som hadde øyne, men som ikke kunne se..

Både Jesus og Paulus snakker om Gud - Jehova. Og begge snakker om Hans rettferdighet. Begge har en faktor som nevnes sammen med denne rettferdighet: Jesus snakker om Guds Rike, Paulus om Guds Nåde.

Hva Jesus ber oss om å søke er kunnskap om Guds rike og Guds rettferdighet: 

(Denne gang velger jeg å la deg selv slå opp i egen bibel; du trenger å lese dét derfra.)

Hva vet du om Guds Rike? 

Vet du at Jesus er kongen i det (1 Kor 15:25)? 

Vet du at du utgjør en viktig del av dette riket (Rom 8: 17)? 

Vet du hvor det skal herske (Åpb 21: 2-4), 

Vet du når det vil begynne å herske? (1 Tess 1:10, 4: 13-18; Guds rike kan ikke begynne å herske før dets fiender er fjernet; dvs etter at Guds Krig, harmageddon, har fjernet dem. Intil dette skjer utfører Jesus sin rolle som menneskehetens yppersteprest og av denne grunn lever vi fortsatt i ´nådens år´.). 

Vet du hvem som er dette rikets eneste innbyggere (Joh 3:18, første del, 3:36 første del)? 

Vet du hvilken tilstand de vil være i (Lukas 20:36; se også 1 Kor 15: 50-53)? 

Kjenner du til alle disse tingene? Anerkjenner du at det er dette Den Hellige Ånd viser angående Guds Rike? Eller mener du at det bare er meg som kommer med min personlige mening? Studer selv da vel. Skaff deg kunnskap om Guds Rike. Da søker du jo Guds Rike. 

**

Hva med Guds rettferdighet? 

Er dét å kjenne forskjellen på godt og ondt? Og så velge det gode?

Er Guds rettferdighet avhengig av et lovverk? - hvis det handler om å vite forskjellen på rett og galt må det vel være dét? Men hva sier Rom 3: 21,22?

Når Guds rettferdighet ikke har noe med kunnskap om hva som er rett og galt å gjøre, hva har det da sammenheng med? Se Rom 1: 17.

Hva mener du nå uttrykket ´Guds rettferdighet´ sikter til? Hvem - og hva, utgjør det ypperste uttrykk for rettferdighet fra Guds side? 

Hvem, og hva? Rom 5: 9, 10, 11 (Jesus, og forsoningen; gjenløsningen)

Ser du nå hva Jesus sa i matt 6: 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. ?

Forstår du at det å søke Guds rike innebærer å forstå - og akseptere - den rolle Jesus har som Kongen i dette?

At alle som tror på Ham som Guds Sønn og vår frelser er dette rikets eneste innbyggere? 1 Joh 5:10-12

At de vil bli som engler og ha et åndelig legeme (se ovenfor), men at rikets virkeområde vil være knyttet til gjennomføringen av Guds vilje på jorden og med jordens innbyggere (Åpb 21: 3-4) - de onde, som skal få en ny sjanse i tusenårsriket? 

(Jvnf Åpb 21: 8 ; det er logisk at den andre død ikke kan fjernes før den siste prøve er over; de som beskrives i vers 8 vil følgelig befinne seg på jorden under hele tusenårsriket.)

I kortform innebærer følgelig dét å søke Guds Rike og Hans rettferdighet ganske enkelt å anerkjenne Jesus Kristus i den stilling Han er gitt; for såvel Guds Rike som Guds rettferdighet henger ubrytelig sammen med Jesus.

Er dette et tilbud som bare gjelder medlemmer av ett bestemt trossamfunn? 

1 Joh 5:

Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. 

Dersom man er født av Gud må man nødvendigvis være Hans barn, ikke sant? Som Hans barn er man arvinger - til hva? Til evig liv, og delaktighet i Guds rike - i den rolle Han velger å gi oss.

Hva så med Paulus´ord om ¨Guds store nåde og rettferdighetens gave¨?

Hersker det overhodet noen tvil om at vi ikke kan rettferdiggjøre oss overfor Gud? Dersom man ikke klarte det ved de lover og regler Han selv hadde laget (Moseloven); hvordan skal vi da kunne rettferdiggjøre oss ved noen som helst andre regler? Og ettersom lover og regler i bunn og grun handler om å kontrollere våre handlinger - gjerninger - burde det ikke være vanskelig å innse at den eneste måte vi kan komme i en rettferdiget stilling infor Gud er ved nåde.. 

Nåde er noe man ikke kan gjøre seg fortjent til - dét ligger jo i ordets egen betydning, ikke sant? At Guds nåde i sannhet er stor kan det vel ikke herske tvil om? For det var ikke bare de som trodde på Jesus og Jehova som fikk del i nåden; les Rom 5: 18.

Så hva var da rettferdighetens gave? 

Man kan trygt si at hele gjenløsningen er en gave til menneskeheten; gitt ved Jesus Kristus. Nåden kom til uttrykk ved at Jehova arrangerte gjenløsningen,og ved at Hans Sønn gjennomførte denne planen. For intet har vi fått denne gave; alt vi behøver er å tro på at den virkelig er gitt oss. Du snakker om gave!!! En rettferdighetens gave gitt i nåde!!

Som du ser av disse få versene fra henholdvis Matteus og Paulus, så dreier de seg om å komme til forståelse av at vi ikke kan oppnå rettferdighet ved egne gjerninger men bare ved den gjerning Jesus allerede har utført til gavn for oss. Det handler om å ta dette på alvor og ikke la seg sløve ned av dem som mener at man kan gjøre noe som helst for å bedre sin stilling infor Gud av egen styrke. 

At noen er så glade for dette at de forteller om det overalt de går og hjelper mennesker opp fra rennesteineg, besøker folk i fengsler og deler ut mat til trengende - ja, dét er da flott!?! Dé gjør ikke dette fordi de mener at deres frelse avhenger av det, men fordi de forstår at de allerede ér frelst ved Jesu offer.

Ser du forskjellen?

Hosea advarte mot den tid da Jehova ikke lenger ville anerkjenne dem som kalte på Hans navn og han sier i 

Hosea 4:

6 Mitt folk skal gå til grunne av mangel på kunnskap. Siden du har vraket kunnskapen, vraker jeg deg som min prest. Du glemte din Guds lov, derfor glemmer også jeg dine barn. 

Søker du kunnskap om Jehova vil du søke kunnskap om Hans Rike og Hans rettferdighet, dette vil gi deg del i rettferdighetens gave - den gave du allerede har fått, aldeles gratis - bare fordi du kom til tro på Ham og den Han sendte, Jesus Kristus.

Joh 3:

14 Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 

Den som tror på Jehova som universets overherre er nødt til å løfte opp Jesus - menneskesønnen - for det er bare da man kan få evig liv.

Dagens Jehovas Vitner er ikke helt enige i dette; dét var heller ikke fortidens Jehovas Vitner. Se hvordan det gikk med dém. 

Vi er blitt advart.